1 Porque, eis que o Senhor, o Senhor dos Exércitos, tirará de Jerusalém e de Judá o sustento e o apoio; a todo o sustento de pão e a todo o sustento de água;

2 O poderoso, e o homem de guerra, o juiz, e o profeta, e o adivinho, e o ancião,

3 O capitão de cinquenta, e o homem respeitável, e o conselheiro, e o sábio entre os artífices, e o eloquente orador.

4 E dar-lhes-ei meninos por príncipes, e crianças governarão sobre eles.

5 E o povo será oprimido; um será contra o outro, e cada um contra o seu próximo; o menino se atreverá contra o ancião, e o vil contra o nobre.

6 Quando alguém pegar de seu irmão na casa de seu pai, dizendo: Tu tens roupa, sê nosso governador, e toma sob a tua mão esta ruína;

7 Naquele dia levantará este a sua voz, dizendo: Não posso ser médico, nem tampouco há em minha casa pão, ou roupa alguma; não me haveis de constituir governador sobre o povo.

8 Porque Jerusalém está arruinada, e Judá caída; porque a sua língua e as suas obras são contra o Senhor, para provocarem os olhos da sua glória.

9 O aspecto do seu rosto testifica contra eles; e publicam os seus pecados, como Sodoma; não os dissimulam. Ai da sua alma! Porque fazem mal a si mesmos.

10 Dizei ao justo que bem lhe irá; porque comerão do fruto das suas obras.

11 Ai do ímpio! Mal lhe irá; porque se lhe fará o que as suas mãos fizeram.

12 Os opressores do meu povo são crianças, e mulheres dominam sobre ele; ah, povo meu! Os que te guiam te enganam, e destroem o caminho das tuas veredas.

13 O Senhor se levanta para pleitear, e põe-se de pé para julgar os povos.

14 O Senhor entrará em juízo contra os anciãos do seu povo, e contra os seus príncipes; é que fostes vós que consumistes esta vinha; o espólio do pobre está em vossas casas.

15 Que tendes vós, que esmagais o meu povo e moeis as faces dos pobres? Diz o Senhor Deus dos Exércitos.

16 Diz ainda mais o Senhor: Porquanto as filhas de Sião se exaltam, e andam com o pescoço erguido, lançando olhares impudentes; e quando andam, caminham saltitando, fazendo um tilintar com os seus pés;

17 Portanto o Senhor fará tinhoso o alto da cabeça das filhas de Sião, e o Senhor porá a descoberto a sua nudez,

18 Naquele dia tirará o Senhor os ornamentos dos pés, e as toucas, e adornos em forma de lua,

19 Os pendentes, e os braceletes, as estolas,

20 Os gorros, e os ornamentos das pernas, e os cintos e as caixinhas de perfumes, e os brincos,

21 Os anéis, e as joias do nariz,

22 Os vestidos de festa, e os mantos, e os xales, e as bolsas.

23 Os espelhos, e o linho finíssimo, e os turbantes, e os véus.

24 E será que em lugar de perfume haverá mau cheiro; e por cinto uma corda; e em lugar de encrespadura de cabelos, calvície; e em lugar de veste luxuosa, pano de saco; e queimadura em lugar de formosura.

25 Teus homens cairão à espada e teus poderosos na peleja.

26 E as suas portas gemerão e prantearão; e ela, desolada, se assentará no chão.

1 For se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann,

2 helt og krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste,

3 høvedsmann over femti og hver høit aktet mann, rådsherre og håndverksmester og kyndig åndemaner.

4 Og jeg vil sette barn til styrere over dem, og guttekåthet skal herske over dem.

5 Blandt folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin næste; den unge skal sette sig op mot den gamle, den ringeaktede mot den høit ærede.

6 Når en da tar fatt på en annen i hans fars hus og sier: Du har en kappe, du skal være vår fyrste, og denne ruin* skal være under din hånd, / {* staten i dens elendige forfatning.}

7 så skal han samme dag svare og si: Jeg vil ikke være læge, og i mitt hus er det intet brød og ingen klær; I skal ikke sette mig til folkets fyrste.

8 For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, de trosser hans herlighets øine.

9 Uttrykket i deres ansikter vidner mot dem, og om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de dølger den ikke; ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke!

10 Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger.

11 Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv.

12 Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt.

13 Herren treder frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene.

14 Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder!

15 Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

16 Og Herren sa: Fordi Sions døtre er overmodige og går med kneisende nakke og lar øinene løpe om, går og tripper og klirrer med sine fotringer,

17 skal Herren gjøre Sions døtres isse skurvet, og Herren skal avdekke deres blusel.

18 På den dag skal Herren ta bort de prektige fotringer og soler* og halvmåner**, / {* smykker som forestiller solen.} / {** DMR 8, 21.}

19 øredobbene og kjedene og slørene,

20 hodeprydelsene og fotkjedene og beltene og lukteflaskene og tryllesmykkene,

21 signetringene og neseringene,

22 høitidsklærne og kåpene og de store tørklær og pungene,

23 speilene* og de fine linneter og huene og florslørene. / {* 2MO 38, 8.}

24 Og det skal skje: I stedet for balsam skal det være stank, og for belte rep, og for kunstig krusede krøller skallet hode, og for vid kappe trang sekk, brennemerke for skjønnhet.

25 Dine menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen.

26 Og hennes* porter klager og sørger, og utplyndret sitter hun på jorden. / {* Jerusalems.}