1 Então Jó respondeu, dizendo:

2 Na verdade, vós sois o povo, e convosco morrerá a sabedoria.

3 Também eu tenho entendimento como vós, e não vos sou inferior; e quem não sabe tais coisas como essas?

4 Eu sou motivo de riso para os meus amigos; eu, que invoco a Deus, e ele me responde; o justo e perfeito serve de zombaria.

5 Tocha desprezível é, na opinião do que está descansado, aquele que está pronto a vacilar com os pés.

6 As tendas dos assoladores têm descanso, e os que provocam a Deus estão seguros; nas suas mãos Deus lhes põe tudo.

7 Mas, pergunta agora aos animais, e cada um deles te ensinará; e às aves dos céus, e elas te farão saber;

8 Ou fala com a terra, e ela te ensinará; até os peixes do mar te contarão.

9 Quem não entende, por todas estas coisas, que a mão do Senhor fez isto?

10 Na sua mão está a alma de tudo quanto vive, e o espírito de toda a carne humana.

11 Porventura o ouvido não provará as palavras, como o paladar prova as comidas?

12 Com os idosos está a sabedoria, e na longevidade o entendimento.

13 Com ele está a sabedoria e a força; conselho e entendimento tem.

14 Eis que ele derruba, e ninguém há que edifique; prende um homem, e ninguém há que o solte.

15 Eis que ele retém as águas, e elas secam; e solta-as, e elas transtornam a terra.

16 Com ele está a força e a sabedoria; seu é o que erra e o que faz errar.

17 Aos conselheiros leva despojados, e aos juízes faz desvairar.

18 Solta a autoridade dos reis, e ata o cinto aos seus lombos.

19 Aos sacerdotes leva despojados, aos poderosos transtorna.

20 Aos acreditados tira a fala, e tira o entendimento aos anciãos.

21 Derrama desprezo sobre os príncipes, e afrouxa o cinto dos fortes.

22 Das trevas descobre coisas profundas, e traz à luz a sombra da morte.

23 Multiplica as nações e as faz perecer; dispersa as nações, e de novo as reconduz.

24 Tira o entendimento aos chefes dos povos da terra, e os faz vaguear pelos desertos, sem caminho.

25 Nas trevas andam às apalpadelas, sem terem luz, e os faz cambalear como ébrios.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.

3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?

4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,

8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.

9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.

14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.

16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.

18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.

19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.

20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.

21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.

22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.

23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.

24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;

25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.