1 Então respondeu Bildade, o suíta, e disse:

2 Até quando poreis fim às palavras? Considerai bem, e então falaremos.

3 Por que somos tratados como animais, e como imundos aos vossos olhos?

4 Oh tu, que despedaças a tua alma na tua ira, será a terra deixada por tua causa? Remover-se-ão as rochas do seu lugar?

5 Na verdade, a luz dos ímpios se apagará, e a chama do seu fogo não resplandecerá.

6 A luz se escurecerá nas suas tendas, e a sua lâmpada sobre ele se apagará.

7 Os seus passos firmes se estreitarão, e o seu próprio conselho o derrubará.

8 Porque por seus próprios pés é lançado na rede, e andará nos fios enredados.

9 O laço o apanhará pelo calcanhar, e a armadilha o prenderá.

10 Está escondida debaixo da terra uma corda, e uma armadilha na vereda.

11 Os assombros o espantarão de todos os lados, e o perseguirão a cada passo.

12 Será faminto o seu vigor, e a destruição está pronta ao seu lado.

13 Serão devorados os membros do seu corpo; sim, o primogênito da morte devorará os seus membros.

14 A sua confiança será arrancada da sua tenda, e isto o fará caminhar para o rei dos terrores.

15 Morará na sua mesma tenda, o que não lhe pertence; espalhar-se-á enxofre sobre a sua habitação.

16 Por baixo se secarão as suas raízes e por cima serão cortados os seus ramos.

17 A sua memória perecerá da terra, e pelas praças não terá nome.

18 Da luz o lançarão nas trevas, e afugentá-lo-ão do mundo.

19 Não terá filho nem neto entre o seu povo, e nem quem lhe suceda nas suas moradas.

20 Do seu dia se espantarão os do ocidente, assim como se espantam os do oriente.

21 Tais são, na verdade, as moradas do perverso, e este é o lugar do que não conhece a Deus.

1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.