1 Respondeu, porém, Jó, dizendo:

2 Ouvi atentamente as minhas razões; e isto vos sirva de consolação.

3 Sofrei-me, e eu falarei; e havendo eu falado, zombai.

4 Porventura eu me queixo de algum homem? Porém, ainda que assim fosse, por que não se angustiaria o meu espírito?

5 Olhai para mim, e pasmai; e ponde a mão sobre a boca.

6 Porque, quando me lembro disto me perturbo, e a minha carne é sobressaltada de horror.

7 Por que razão vivem os ímpios, envelhecem, e ainda se robustecem em poder?

8 A sua descendência se estabelece com eles perante a sua face; e os seus renovos perante os seus olhos.

9 As suas casas têm paz, sem temor; e a vara de Deus não está sobre eles.

10 O seu touro gera, e não falha; pare a sua vaca, e não aborta.

11 Fazem sair as suas crianças, como a um rebanho, e seus filhos andam saltando.

12 Levantam a voz, ao som do tamboril e da harpa, e alegram-se ao som do órgão.

13 Na prosperidade gastam os seus dias, e num momento descem à sepultura.

14 E, todavia, dizem a Deus: Retira-te de nós; porque não desejamos ter conhecimento dos teus caminhos.

15 Quem é o Todo-Poderoso, para que nós o sirvamos? E que nos aproveitará que lhe façamos orações?

16 Vede, porém, que a prosperidade não está nas mãos deles; esteja longe de mim o conselho dos ímpios!

17 Quantas vezes sucede que se apaga a lâmpada dos ímpios, e lhes sobrevém a sua destruição? E Deus na sua ira lhes reparte dores!

18 Porque são como a palha diante do vento, e como a pragana, que arrebata o redemoinho.

19 Deus guarda a sua violência para seus filhos, e dá-lhe o pago, para que o conheça.

20 Seus olhos verão a sua ruína, e ele beberá do furor do Todo-Poderoso.

21 Por que, que prazer teria na sua casa, depois de morto, cortando-se-lhe o número dos seus meses?

22 Porventura a Deus se ensinaria conhecimento, a ele que julga os excelsos?

23 Um morre na força da sua plenitude, estando inteiramente sossegado e tranquilo.

24 Com seus baldes cheios de leite, e a medula dos seus ossos umedecida.

25 E outro, ao contrário, morre na amargura do seu coração, não havendo provado do bem.

26 Juntamente jazem no pó, e os vermes os cobrem.

27 Eis que conheço bem os vossos pensamentos; e os maus intentos com que injustamente me fazeis violência.

28 Porque direis: Onde está a casa do príncipe, e onde a tenda em que moravam os ímpios?

29 Porventura não perguntastes aos que passam pelo caminho, e não conheceis os seus sinais,

30 Que o mau é preservado para o dia da destruição; e arrebatado no dia do furor?

31 Quem acusará diante dele o seu caminho, e quem lhe dará o pago do que faz?

32 Finalmente é levado à sepultura, e vigiam-lhe o túmulo.

33 Os torrões do vale lhe são doces, e o seguirão todos os homens; e adiante dele foram inumeráveis.

34 Como, pois, me consolais com vaidade? Pois nas vossas respostas ainda resta a transgressão.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

16 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

19 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.