1 Na verdade, há veios de onde se extrai a prata, e lugar onde se refina o ouro.

2 O ferro tira-se da terra, e da pedra se funde o cobre.

3 Ele põe fim às trevas, e toda a extremidade ele esquadrinha, a pedra da escuridão e a da sombra da morte.

4 Abre um poço de mina longe dos homens, em lugares esquecidos do pé; ficando pendentes longe dos homens, oscilam de um lado para outro.

5 Da terra procede o pão, mas por baixo é revolvida como por fogo.

6 As suas pedras são o lugar da safira, e tem pó de ouro.

7 Essa vereda a ave de rapina a ignora, e não a viram os olhos da gralha.

8 Nunca a pisaram filhos de animais altivos, nem o feroz leão passou por ela.

9 Ele estende a sua mão contra o rochedo, e revolve os montes desde as suas raízes.

10 Dos rochedos faz sair rios, e o seu olho vê tudo o que há de precioso.

11 Os rios tapa, e nem uma gota sai deles, e tira à luz o que estava escondido.

12 Porém onde se achará a sabedoria, e onde está o lugar da inteligência?

13 O homem não conhece o seu valor, e nem ela se acha na terra dos viventes.

14 O abismo diz: Não está em mim; e o mar diz: Ela não está comigo.

15 Não se dará por ela ouro fino, nem se pesará prata em troca dela.

16 Nem se pode comprar por ouro fino de Ofir, nem pelo precioso ônix, nem pela safira.

17 Com ela não se pode comparar o ouro nem o cristal; nem se trocará por joia de ouro fino.

18 Não se fará menção de coral nem de pérolas; porque o valor da sabedoria é melhor que o dos rubis.

19 Não se lhe igualará o topázio da Etiópia, nem se pode avaliar por ouro puro.

20 Donde, pois, vem a sabedoria, e onde está o lugar da inteligência?

21 Pois está encoberta aos olhos de todo o vivente, e oculta às aves do céu.

22 A perdição e a morte dizem: Ouvimos com os nossos ouvidos a sua fama.

23 Deus entende o seu caminho, e ele sabe o seu lugar.

24 Porque ele vê as extremidades da terra; e vê tudo o que há debaixo dos céus.

25 Quando deu peso ao vento, e tomou a medida das águas;

26 Quando prescreveu leis para a chuva e caminho para o relâmpago dos trovões;

27 Então a viu e relatou; estabeleceu-a, e também a esquadrinhou.

28 E disse ao homem: Eis que o temor do Senhor é a sabedoria, e apartar-se do mal é a inteligência.

1 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

2 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

3 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

4 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

5 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

6 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

7 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

8 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

9 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.