1 Assim, na verdade, ó Jó, ouve as minhas razões, e dá ouvidos a todas as minhas palavras.

2 Eis que já abri a minha boca; já falou a minha língua debaixo do meu paladar.

3 As minhas razões provam a sinceridade do meu coração, e os meus lábios proferem o puro saber.

4 O Espírito de Deus me fez; e a inspiração do Todo-Poderoso me deu vida.

5 Se podes, responde-me, põe em ordem as tuas razões diante de mim, e apresenta-te.

6 Eis que vim de Deus, como tu; do barro também eu fui formado.

7 Eis que não te perturbará o meu terror, nem será pesada sobre ti a minha mão.

8 Na verdade tu falaste aos meus ouvidos; e eu ouvi a voz das tuas palavras. Dizias:

9 Limpo estou, sem transgressão; puro sou, e não tenho iniquidade.

10 Eis que procura pretexto contra mim, e me considera como seu inimigo.

11 Põe no tronco os meus pés, e observa todas as minhas veredas.

12 Eis que nisso não tens razão; eu te respondo; porque maior é Deus do que o homem.

13 Por que razão contendes com ele, sendo que não responde acerca de todos os seus feitos?

14 Antes Deus fala uma e duas vezes; porém ninguém atenta para isso.

15 Em sonho ou em visão noturna, quando cai sono profundo sobre os homens, e adormecem na cama.

16 Então o revela ao ouvido dos homens, e lhes sela a sua instrução,

17 Para apartar o homem daquilo que faz, e esconder do homem a soberba.

18 Para desviar a sua alma da cova, e a sua vida de passar pela espada.

19 Também na sua cama é castigado com dores; e com incessante contenda nos seus ossos;

20 De modo que a sua vida abomina até o pão, e a sua alma a comida apetitosa.

21 Desaparece a sua carne a olhos vistos, e os seus ossos, que não se viam, agora aparecem.

22 E a sua alma se vai chegando à cova, e a sua vida aos que trazem a morte.

23 Se com ele, pois, houver um mensageiro, um intérprete, um entre milhares, para declarar ao homem a sua retidão,

24 Então terá misericórdia dele, e lhe dirá: Livra-o, para que não desça à cova; já achei resgate.

25 Sua carne se reverdecerá mais do que era na mocidade, e tornará aos dias da sua juventude.

26 Deveras orará a Deus, o qual se agradará dele, e verá a sua face com júbilo, e restituirá ao homem a sua justiça.

27 Olhará para os homens, e se algum disser: Pequei, e perverti o direito, o que de nada me aproveitou.

28 Porém Deus livrou a minha alma de ir para a cova, e a minha vida verá a luz.

29 Eis que tudo isto é obra de Deus, duas e três vezes para com o homem,

30 Para desviar a sua alma da perdição, e o iluminar com a luz dos viventes.

31 Escuta, pois, ó Jó, ouve-me; cala-te, e eu falarei.

32 Se tens alguma coisa que dizer, responde-me; fala, porque desejo justificar-te.

33 Se não, escuta-me tu; cala-te, e ensinar-te-ei a sabedoria.

1 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord!

2 Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn.

3 Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

4 Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

5 Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem!

6 Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

7 Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

8 Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

9 Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;

10 men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn;

11 han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

12 Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske.

13 Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

14 Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

15 I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

16 da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

17 for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen,

18 for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

19 Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

20 Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.

21 Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;

22 hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.

23 Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

24 da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

25 Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager.

26 Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

27 Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke;

28 han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

29 Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

30 for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys.

31 Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale.

32 Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett.

33 Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.