1 Poderás tirar com anzol o leviatã, ou ligarás a sua língua com uma corda?

2 Podes pôr um anzol no seu nariz, ou com um gancho furar a sua queixada?

3 Porventura multiplicará as súplicas para contigo, ou brandamente falará?

4 Fará ele aliança contigo, ou o tomarás tu por servo para sempre?

5 Brincarás com ele, como se fora um passarinho, ou o prenderás para tuas meninas?

6 Os teus companheiros farão dele um banquete, ou o repartirão entre os negociantes?

7 Encherás a sua pele de ganchos, ou a sua cabeça com arpões de pescadores?

8 Põe a tua mão sobre ele, lembra-te da peleja, e nunca mais tal intentarás.

9 Eis que é vã a esperança de apanhá-lo; pois não será o homem derrubado só ao vê-lo?

10 Ninguém há tão atrevido, que a despertá-lo se atreva; quem, pois, é aquele que ousa erguer-se diante de mim?

11 Quem primeiro me deu, para que eu haja de retribuir-lhe? Pois o que está debaixo de todos os céus é meu.

12 Não me calarei a respeito dos seus membros, nem da sua grande força, nem a graça da sua compostura.

13 Quem descobrirá a face da sua roupa? Quem entrará na sua couraça dobrada?

14 Quem abrirá as portas do seu rosto? Pois ao redor dos seus dentes está o terror.

15 As suas fortes escamas são o seu orgulho, cada uma fechada como com selo apertado.

16 Uma à outra se chega tão perto, que nem o ar passa por entre elas.

17 Umas às outras se ligam; tanto aderem entre si, que não se podem separar.

18 Cada um dos seus espirros faz resplandecer a luz, e os seus olhos são como as pálpebras da alva.

19 Da sua boca saem tochas; faíscas de fogo saltam dela.

20 Das suas narinas procede fumaça, como de uma panela fervente, ou de uma grande caldeira.

21 O seu hálito faz incender os carvões; e da sua boca sai chama.

22 No seu pescoço reside a força; diante dele até a tristeza salta de prazer.

23 Os músculos da sua carne estão pegados entre si; cada um está firme nele, e nenhum se move.

24 O seu coração é firme como uma pedra e firme como a mó de baixo.

25 Levantando-se ele, tremem os valentes; em razão dos seus abalos se purificam.

26 Se alguém lhe tocar com a espada, essa não poderá penetrar, nem lança, dardo ou flecha.

27 Ele considera o ferro como palha, e o cobre como pau podre.

28 A seta o não fará fugir; as pedras das fundas se lhe tornam em restolho.

29 As pedras atiradas são para ele como arestas, e ri-se do brandir da lança;

30 Debaixo de si tem conchas pontiagudas; estende-se sobre coisas pontiagudas como na lama.

31 As profundezas faz ferver, como uma panela; torna o mar como uma vasilha de unguento.

32 Após si deixa uma vereda luminosa; parece o abismo tornado em brancura de cabelos.

33 Na terra não há coisa que se lhe possa comparar, pois foi feito para estar sem pavor.

34 Ele vê tudo que é alto; é rei sobre todos os filhos da soberba.

1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}

20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.