1 Eu sou aquele homem que viu a aflição pela vara do seu furor.

2 Ele me guiou e me fez andar em trevas e não na luz.

3 Deveras fez virar e revirar a sua mão contra mim o dia todo.

4 Fez envelhecer a minha carne e a minha pele, quebrou os meus ossos.

5 Edificou contra mim, e me cercou de fel e trabalho.

6 Assentou-me em lugares tenebrosos, como os que estavam mortos há muito.

7 Cercou-me de uma sebe, e não posso sair; agravou os meus grilhões.

8 Ainda quando clamo e grito, ele exclui a minha oração.

9 Fechou os meus caminhos com pedras lavradas, fez tortuosas as minhas veredas.

10 Fez-se-me como urso de emboscada, um leão em esconderijos.

11 Desviou os meus caminhos, e fez-me em pedaços; deixou-me assolado.

12 Armou o seu arco, e me pôs como alvo à flecha.

13 Fez entrar nas minhas entranhas as flechas da sua aljava.

14 Fui feito um objeto de escárnio para todo o meu povo, e a sua canção todo o dia.

15 Fartou-me de amarguras, embriagou-me de absinto.

16 Quebrou com cascalho os meus dentes, abaixou-me na cinza.

17 E afastaste da paz a minha alma; esqueci-me do bem.

18 Então disse eu: Já pereceu a minha força, como também a minha esperança no Senhor.

19 Lembra-te da minha aflição e do meu pranto, do absinto e do fel.

20 Minha alma certamente disto se lembra, e se abate dentro de mim.

21 Disto me recordarei na minha mente; por isso esperarei.

22 As misericórdias do Senhor são a causa de não sermos consumidos, porque as suas misericórdias não têm fim;

23 Novas são cada manhã; grande é a tua fidelidade.

24 A minha porção é o Senhor, diz a minha alma; portanto esperarei nele.

25 Bom é o Senhor para os que esperam por ele, para a alma que o busca.

26 Bom é ter esperança, e aguardar em silêncio a salvação do Senhor.

27 Bom é para o homem suportar o jugo na sua mocidade.

28 Assente-se solitário e fique em silêncio; porquanto Deus o pôs sobre ele.

29 Ponha a sua boca no pó; talvez ainda haja esperança.

30 Dê a sua face ao que o fere; farte-se de afronta.

31 Pois o Senhor não rejeitará para sempre.

32 Pois, ainda que entristeça a alguém, usará de compaixão, segundo a grandeza das suas misericórdias.

33 Porque não aflige nem entristece de bom grado aos filhos dos homens.

34 Pisar debaixo dos seus pés a todos os presos da terra,

35 Perverter o direito do homem perante a face do Altíssimo,

36 Subverter ao homem no seu pleito, não o veria o Senhor?

37 Quem é aquele que diz, e assim acontece, quando o Senhor o não mande?

38 Porventura da boca do Altíssimo não sai tanto o mal como o bem?

39 De que se queixa, pois, o homem vivente? Queixe-se cada um dos seus pecados.

40 Esquadrinhemos os nossos caminhos, e provemo-los, e voltemos para o Senhor.

41 Levantemos os nossos corações com as mãos para Deus nos céus, dizendo:

42 Nós transgredimos, e fomos rebeldes; por isso tu não perdoaste.

43 Cobriste-te de ira, e nos perseguiste; mataste, não perdoaste.

44 Cobriste-te de nuvens, para que não passe a nossa oração.

45 Como escória e refugo nos puseste no meio dos povos.

46 Todos os nossos inimigos abriram contra nós a sua boca.

47 Temor e laço vieram sobre nós, assolação e destruição.

48 Torrentes de água derramaram os meus olhos, por causa da destruição da filha do meu povo.

49 Os meus olhos choram, e não cessam, porque não há descanso,

50 Até que o Senhor atente e veja desde os céus.

51 Os meus olhos entristecem a minha alma, por causa de todas as filhas da minha cidade.

52 Como ave me caçam os que, sem causa, são meus inimigos.

53 Cortaram-me a vida na masmorra, e lançaram pedras sobre mim.

54 Águas correram sobre a minha cabeça; eu disse: Estou cortado.

55 Invoquei o teu nome, Senhor, desde a mais profunda masmorra.

56 Ouviste a minha voz; não escondas o teu ouvido ao meu suspiro, ao meu clamor.

57 Tu te aproximaste no dia em que te invoquei; disseste: Não temas.

58 Pleiteaste, Senhor, as causas da minha alma, remiste a minha vida.

59 Viste, Senhor, a injustiça que me fizeram; julga a minha causa.

60 Viste toda a sua vingança, todos os seus pensamentos contra mim,

61 Ouviste a sua afronta, Senhor, todos os seus pensamentos contra mim,

62 Os lábios dos que se levantam contra mim e os seus desígnios me são contrários todo o dia.

63 Observa-os ao assentarem-se e ao levantarem-se; eu sou a sua música.

64 Tu lhes darás recompensa, Senhor, conforme a obra das suas mãos.

65 Tu lhes darás ânsia de coração, maldição tua sobre eles.

66 Na tua ira os perseguirás, e os destruirás de debaixo dos céus do Senhor.

1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}

29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

31 For Herren forkaster ikke til evig tid,

32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.

51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.