1 Bendize, ó minha alma, ao Senhor! Senhor Deus meu, tu és magnificentíssimo; estás vestido de glória e de majestade.

2 Ele se cobre de luz como de um vestido, estende os céus como uma cortina.

3 Põe nas águas as vigas das suas câmaras; faz das nuvens o seu carro, anda sobre as asas do vento.

4 Faz dos seus anjos espíritos, dos seus ministros um fogo abrasador.

5 Lançou os fundamentos da terra; ela não vacilará em tempo algum.

6 Tu a cobriste com o abismo, como com um vestido; as águas estavam sobre os montes.

7 À tua repreensão fugiram; à voz do teu trovão se apressaram.

8 Subiram aos montes, desceram aos vales, até ao lugar que para elas fundaste.

9 Termo lhes puseste, que não ultrapassarão, para que não tornem mais a cobrir a terra.

10 Tu, que fazes sair as fontes nos vales, as quais correm entre os montes.

11 Dão de beber a todo o animal do campo; os jumentos monteses matam a sua sede.

12 Junto delas as aves do céu terão a sua habitação, cantando entre os ramos.

13 Ele rega os montes desde as suas câmaras; a terra farta-se do fruto das suas obras.

14 Faz crescer a erva para o gado, e a verdura para o serviço do homem, para fazer sair da terra o pão,

15 E o vinho que alegra o coração do homem, e o azeite que faz reluzir o seu rosto, e o pão que fortalece o coração do homem.

16 As árvores do Senhor fartam-se de seiva, os cedros do Líbano que ele plantou,

17 Onde as aves se aninham; quanto à cegonha, a sua casa é nas faias.

18 Os altos montes são para as cabras monteses, e os rochedos são refúgio para os coelhos.

19 Designou a lua para as estações; o sol conhece o seu ocaso.

20 Ordenas a escuridão, e faz-se noite, na qual saem todos os animais da selva.

21 Os leõezinhos bramam pela presa, e de Deus buscam o seu sustento.

22 Nasce o sol e logo se acolhem, e se deitam nos seus covis.

23 Então sai o homem à sua obra e ao seu trabalho, até à tarde.

24 Ó Senhor, quão variadas são as tuas obras! Todas as coisas fizeste com sabedoria; cheia está a terra das tuas riquezas.

25 Assim é este mar grande e muito espaçoso, onde há seres sem número, animais pequenos e grandes.

26 Ali andam os navios; e o leviatã que formaste para nele folgar.

27 Todos esperam de ti, que lhes dês o seu sustento em tempo oportuno.

28 Dando-lho tu, eles o recolhem; abres a tua mão, e se enchem de bens.

29 Escondes o teu rosto, e ficam perturbados; se lhes tiras o fôlego, morrem, e voltam para o seu pó.

30 Envias o teu Espírito, e são criados, e assim renovas a face da terra.

31 A glória do Senhor durará para sempre; o Senhor se alegrará nas suas obras.

32 Olhando ele para a terra, ela treme; tocando nos montes, logo fumegam.

33 Cantarei ao Senhor enquanto eu viver; cantarei louvores ao meu Deus, enquanto eu tiver existência.

34 A minha meditação acerca dele será suave; eu me alegrarei no Senhor.

35 Desapareçam da terra os pecadores, e os ímpios não sejam mais. Bendize, ó minha alma, ao Senhor. Louvai ao Senhor.

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}