1 Louvai ao Senhor. Louvai ao Senhor, porque ele é bom, porque a sua misericórdia dura para sempre.

2 Quem pode contar as obras poderosas do Senhor? Quem anunciará os seus louvores?

3 Bem-aventurados os que guardam o juízo, o que pratica justiça em todos os tempos.

4 Lembra-te de mim, Senhor, segundo a tua boa vontade para com o teu povo; visita-me com a tua salvação.

5 Para que eu veja os bens de teus escolhidos, para que eu me alegre com a alegria da tua nação, para que me glorie com a tua herança.

6 Nós pecamos como os nossos pais, cometemos a iniquidade, andamos perversamente.

7 Nossos pais não entenderam as tuas maravilhas no Egito; não se lembraram da multidão das tuas misericórdias; antes o provocaram no mar, sim no Mar Vermelho.

8 Não obstante, ele os salvou por amor do seu nome, para fazer conhecido o seu poder.

9 Repreendeu, também, o Mar Vermelho, e este se secou, e os fez caminhar pelos abismos como pelo deserto.

10 E os livrou da mão daquele que os odiava, e os remiu da mão do inimigo.

11 E as águas cobriram os seus adversários; nem um só deles ficou.

12 Então creram nas suas palavras, e cantaram os seus louvores.

13 Porém cedo se esqueceram das suas obras; não esperaram o seu conselho.

14 Mas deixaram-se levar à cobiça no deserto, e tentaram a Deus na solidão.

15 E ele lhes cumpriu o seu desejo, mas enviou magreza às suas almas.

16 E invejaram a Moisés no campo, e a Arão, o santo do Senhor.

17 Abriu-se a terra, e engoliu a Datã, e cobriu o grupo de Abirão.

18 E um fogo se acendeu no seu grupo; a chama abrasou os ímpios.

19 Fizeram um bezerro em Horebe e adoraram a imagem fundida.

20 E converteram a sua glória na figura de um boi que come erva.

21 Esqueceram-se de Deus, seu Salvador, que fizera grandezas no Egito,

22 Maravilhas na terra de Cão, coisas tremendas no Mar Vermelho.

23 Por isso disse que os destruiria, não houvesse Moisés, seu escolhido, ficado perante ele na brecha, para desviar a sua indignação, a fim de não os destruir.

24 Também desprezaram a terra aprazível; não creram na sua palavra.

25 Antes murmuraram nas suas tendas, e não deram ouvidos à voz do Senhor.

26 Por isso levantou a sua mão contra eles, para os derrubar no deserto;

27 Para derrubar também a sua semente entre as nações, e espalhá-los pelas terras.

28 Também se juntaram com Baal-Peor, e comeram os sacrifícios dos mortos.

29 Assim o provocaram à ira com as suas invenções; e a peste rebentou entre eles.

30 Então se levantou Fineias, e fez juízo, e cessou aquela peste.

31 E isto lhe foi contado como justiça, de geração em geração, para sempre.

32 Indignaram-no também junto às águas da contenda, de sorte que sucedeu mal a Moisés, por causa deles;

33 Porque irritaram o seu espírito, de modo que falou imprudentemente com seus lábios.

34 Não destruíram os povos, como o Senhor lhes dissera.

35 Antes se misturaram com os gentios, e aprenderam as suas obras.

36 E serviram aos seus ídolos, que vieram a ser-lhes um laço.

37 Demais disto, sacrificaram seus filhos e suas filhas aos demônios,

38 E derramaram sangue inocente, o sangue de seus filhos e de suas filhas que sacrificaram aos ídolos de Canaã; e a terra foi manchada com sangue.

39 Assim se contaminaram com as suas obras, e se corromperam com os seus feitos.

40 Então se acendeu a ira do Senhor contra o seu povo, de modo que abominou a sua herança.

41 E os entregou nas mãos dos gentios; e aqueles que os odiavam se assenhorearam deles.

42 E os seus inimigos os oprimiram, e foram humilhados debaixo das suas mãos.

43 Muitas vezes os livrou, mas o provocaram com o seu conselho, e foram abatidos pela sua iniquidade.

44 Contudo, atendeu à sua aflição, ouvindo o seu clamor.

45 E se lembrou da sua aliança, e se arrependeu segundo a multidão das suas misericórdias.

46 Assim, também fez com que deles tivessem misericórdia os que os levaram cativos.

47 Salva-nos, Senhor nosso Deus, e congrega-nos dentre os gentios, para que louvemos o teu nome santo, e nos gloriemos no teu louvor.

48 Bendito seja o Senhor Deus de Israel, de eternidade em eternidade, e todo o povo diga: Amém. Louvai ao Senhor.

1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!