1 Louvai ao Senhor, porque ele é bom, porque a sua benignidade dura para sempre.

2 Digam-no os remidos do Senhor, os que remiu da mão do inimigo,

3 E os que congregou das terras do oriente e do ocidente, do norte e do sul.

4 Andaram desgarrados pelo deserto, por caminhos solitários; não acharam cidade para habitarem.

5 Famintos e sedentos, a sua alma neles desfalecia.

6 E clamaram ao Senhor na sua angústia, e os livrou das suas dificuldades.

7 E os levou por caminho direito, para irem a uma cidade de habitação.

8 Louvem ao Senhor pela sua bondade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens.

9 Pois fartou a alma sedenta, e encheu de bens a alma faminta.

10 Tal como a que se assenta nas trevas e sombra da morte, presa em aflição e em ferro;

11 Porquanto se rebelaram contra as palavras de Deus, e desprezaram o conselho do Altíssimo.

12 Portanto, lhes abateu o coração com trabalho; tropeçaram, e não houve quem os ajudasse.

13 Então clamaram ao Senhor na sua angústia, e os livrou das suas dificuldades.

14 Tirou-os das trevas e sombra da morte; e quebrou as suas prisões.

15 Louvem ao Senhor pela sua bondade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens.

16 Pois quebrou as portas de bronze, e despedaçou os ferrolhos de ferro.

17 Os loucos, por causa da sua transgressão, e por causa das suas iniquidades, são aflitos.

18 A sua alma aborreceu toda a comida, e chegaram até às portas da morte.

19 Então clamaram ao Senhor na sua angústia, e ele os livrou das suas dificuldades.

20 Enviou a sua palavra, e os sarou; e os livrou da sua destruição.

21 Louvem ao Senhor pela sua bondade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens.

22 E ofereçam os sacrifícios de louvor, e relatem as suas obras com regozijo.

23 Os que descem ao mar em navios, mercando nas grandes águas,

24 Esses veem as obras do Senhor, e as suas maravilhas no profundo.

25 Pois ele manda, e se levanta o vento tempestuoso que eleva as suas ondas.

26 Sobem aos céus; descem aos abismos, e a sua alma se derrete em angústias.

27 Andam e cambaleiam como ébrios, e perderam todo o tino.

28 Então clamam ao Senhor na sua angústia; e ele os livra das suas dificuldades.

29 Faz cessar a tormenta, e acalmam-se as suas ondas.

30 Então se alegram, porque se aquietaram; assim os leva ao seu porto desejado.

31 Louvem ao Senhor pela sua bondade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens.

32 Exaltem-no na congregação do povo, e glorifiquem-no na assembleia dos anciãos.

33 Ele converte os rios em um deserto, e as fontes em terra sedenta;

34 A terra frutífera em estéril, pela maldade dos que nela habitam.

35 Converte o deserto em lagoa, e a terra seca em fontes.

36 E faz habitar ali os famintos, para que edifiquem cidade para habitação;

37 E semeiam os campos e plantam vinhas, que produzem fruto abundante.

38 Também os abençoa, de modo que se multiplicam muito; e o seu gado não diminui.

39 Depois se diminuem e se abatem, pela opressão, e aflição e tristeza.

40 Derrama o desprezo sobre os príncipes, e os faz andar desgarrados pelo deserto, onde não há caminho.

41 Porém livra ao necessitado da opressão, em um lugar alto, e multiplica as famílias como rebanhos.

42 Os retos o verão, e se alegrarão, e toda a iniquidade tapará a boca.

43 Quem é sábio observará estas coisas, e eles compreenderão as benignidades do Senhor.

1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!