1 Eu te amarei, ó Senhor, fortaleza minha.

2 O Senhor é o meu rochedo, e o meu lugar forte, e o meu libertador; o meu Deus, a minha fortaleza, em quem confio; o meu escudo, a força da minha salvação, e o meu alto refúgio.

3 Invocarei o nome do Senhor, que é digno de louvor, e ficarei livre dos meus inimigos.

4 Tristezas de morte me cercaram, e torrentes de impiedade me assombraram.

5 Tristezas do inferno me cingiram, laços de morte me surpreenderam.

6 Na angústia invoquei ao Senhor, e clamei ao meu Deus; desde o seu templo ouviu a minha voz, aos seus ouvidos chegou o meu clamor perante a sua face.

7 Então a terra se abalou e tremeu; e os fundamentos dos montes também se moveram e se abalaram, porquanto se indignou.

8 Das suas narinas subiu fumaça, e da sua boca saiu fogo que consumia; carvões se acenderam dele.

9 Abaixou os céus, e desceu, e a escuridão estava debaixo de seus pés.

10 E montou num querubim, e voou; sim, voou sobre as asas do vento.

11 Fez das trevas o seu lugar oculto; o pavilhão que o cercava era a escuridão das águas e as nuvens dos céus.

12 Ao resplendor da sua presença as nuvens se espalharam, e a saraiva e as brasas de fogo.

13 E o Senhor trovejou nos céus, o Altíssimo levantou a sua voz; e houve saraiva e brasas de fogo.

14 Mandou as suas setas, e as espalhou; multiplicou raios, e os desbaratou.

15 Então foram vistas as profundezas das águas, e foram descobertos os fundamentos do mundo, pela tua repreensão, Senhor, ao sopro das tuas narinas.

16 Enviou desde o alto, e me tomou; tirou-me das muitas águas.

17 Livrou-me do meu inimigo forte e dos que me odiavam, pois eram mais poderosos do que eu.

18 Surpreenderam-me no dia da minha calamidade; mas o Senhor foi o meu amparo.

19 Trouxe-me para um lugar espaçoso; livrou-me, porque tinha prazer em mim.

20 Recompensou-me o Senhor conforme a minha justiça, retribuiu-me conforme a pureza das minhas mãos.

21 Porque guardei os caminhos do Senhor, e não me apartei impiamente do meu Deus.

22 Porque todos os seus juízos estavam diante de mim, e não rejeitei os seus estatutos.

23 Também fui sincero perante ele, e me guardei da minha iniquidade.

24 Assim que retribuiu-me o Senhor conforme a minha justiça, conforme a pureza de minhas mãos perante os seus olhos.

25 Com o benigno te mostrarás benigno; e com o homem sincero te mostrarás sincero;

26 Com o puro te mostrarás puro; e com o perverso te mostrarás indomável.

27 Porque tu livrarás o povo aflito, e abaterás os olhos altivos.

28 Porque tu acenderás a minha candeia; o Senhor meu Deus iluminará as minhas trevas.

29 Porque contigo entrei pelo meio de uma tropa, com o meu Deus saltei uma muralha.

30 O caminho de Deus é perfeito; a palavra do Senhor é provada; é um escudo para todos os que nele confiam.

31 Porque quem é Deus senão o Senhor? E quem é rochedo senão o nosso Deus?

32 Deus é o que me cinge de força e aperfeiçoa o meu caminho.

33 Faz os meus pés como os das cervas, e põe-me nas minhas alturas.

34 Ensina as minhas mãos para a guerra, de sorte que os meus braços quebraram um arco de cobre.

35 Também me deste o escudo da tua salvação; a tua mão direita me susteve, e a tua mansidão me engrandeceu.

36 Alargaste os meus passos debaixo de mim, de maneira que os meus pés não vacilaram.

37 Persegui os meus inimigos, e os alcancei; não voltei senão depois de os ter consumido.

38 Atravessei-os de sorte que não se puderam levantar; caíram debaixo dos meus pés.

39 Pois me cingiste de força para a peleja; fizeste abater debaixo de mim aqueles que contra mim se levantaram.

40 Deste-me também o pescoço dos meus inimigos para que eu pudesse destruir os que me odeiam.

41 Clamaram, mas não houve quem os livrasse; até ao Senhor, mas ele não lhes respondeu.

42 Então os esmiucei como o pó diante do vento; deitei-os fora como a lama das ruas.

43 Livraste-me das contendas do povo, e me fizeste cabeça dos gentios; um povo que não conheci me servirá.

44 Em ouvindo a minha voz, me obedecerão; os estranhos se submeterão a mim.

45 Os estranhos descairão, e terão medo nos seus esconderijos.

46 O Senhor vive; e bendito seja o meu rochedo, e exaltado seja o Deus da minha salvação.

47 É Deus que me vinga inteiramente, e sujeita os povos debaixo de mim;

48 O que me livra de meus inimigos; sim, tu me exaltas sobre os que se levantam contra mim, tu me livras do homem violento.

49 Assim que, ó Senhor, te louvarei entre os gentios, e cantarei louvores ao teu nome,

50 Pois engrandece a salvação do seu rei, e usa de benignidade com o seu ungido, com Davi, e com a sua semente para sempre.

1 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

2 Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

3 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

5 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

8 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

12 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

13 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

14 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

15 Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

16 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.

23 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

24 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.

26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,

27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

28 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.

29 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?

33 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,

34 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,

35 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.

37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

38 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

39 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.

40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.

42 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.

43 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.

44 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.

45 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.

46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

49 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

50 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

51 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.