1 Deus meu, Deus meu, por que me desamparaste? Por que te alongas do meu auxílio e das palavras do meu bramido?

2 Deus meu, eu clamo de dia, e tu não me ouves; de noite, e não tenho sossego.

3 Porém tu és santo, tu que habitas entre os louvores de Israel.

4 Em ti confiaram nossos pais; confiaram, e tu os livraste.

5 A ti clamaram e escaparam; em ti confiaram, e não foram confundidos.

6 Mas eu sou verme, e não homem, opróbrio dos homens e desprezado do povo.

7 Todos os que me veem zombam de mim, estendem os lábios e meneiam a cabeça, dizendo:

8 Confiou no Senhor, que o livre; livre-o, pois nele tem prazer.

9 Mas tu és o que me tiraste do ventre; fizeste-me confiar, estando aos seios de minha mãe.

10 Sobre ti fui lançado desde a madre; tu és o meu Deus desde o ventre de minha mãe.

11 Não te alongues de mim, pois a angústia está perto, e não há quem ajude.

12 Muitos touros me cercaram; fortes touros de Basã me rodearam.

13 Abriram contra mim suas bocas, como um leão que despedaça e que ruge.

14 Como água me derramei, e todos os meus ossos se desconjuntaram; o meu coração é como cera, derreteu-se no meio das minhas entranhas.

15 A minha força se secou como um caco, e a língua se me pega ao paladar; e me puseste no pó da morte.

16 Pois me rodearam cães; o ajuntamento de malfeitores me cercou, traspassaram-me as mãos e os pés.

17 Poderia contar todos os meus ossos; eles veem e me contemplam.

18 Repartem entre si as minhas vestes, e lançam sortes sobre a minha roupa.

19 Mas tu, Senhor, não te alongues de mim. Força minha, apressa-te em socorrer-me.

20 Livra a minha alma da espada, e a minha predileta da força do cão.

21 Salva-me da boca do leão; sim, ouviste-me, das pontas dos bois selvagens.

22 Então declararei o teu nome aos meus irmãos; louvar-te-ei no meio da congregação.

23 Vós, que temeis ao Senhor, louvai-o; todos vós, semente de Jacó, glorificai-o; e temei-o todos vós, semente de Israel.

24 Porque não desprezou nem abominou a aflição do aflito, nem escondeu dele o seu rosto; antes, quando ele clamou, o ouviu.

25 O meu louvor será de ti na grande congregação; pagarei os meus votos perante os que o temem.

26 Os mansos comerão e se fartarão; louvarão ao Senhor os que o buscam; o vosso coração viverá eternamente.

27 Todos os limites da terra se lembrarão, e se converterão ao Senhor; e todas as famílias das nações adorarão perante a tua face.

28 Porque o reino é do Senhor, e ele domina entre as nações.

29 Todos os que na terra são gordos comerão e adorarão, e todos os que descem ao pó se prostrarão perante ele; e nenhum poderá reter viva a sua alma.

30 Uma semente o servirá; será declarada ao Senhor a cada geração.

31 Chegarão e anunciarão a sua justiça ao povo que nascer, porquanto ele o fez.

1 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}

2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.

3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.

4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.

5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.

6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.

7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.

8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:

9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.

10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.

11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.

12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.

13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.

14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.

15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.

16 Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.

17 For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.

18 Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.

19 De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.

20 Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!

21 Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.}

22 Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!

23 Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.

24 I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!

25 For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.

26 Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.

27 De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!

28 Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.

29 For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.

30 Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.

31 Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

32 De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.