1 Senhor Deus da minha salvação, diante de ti tenho clamado de dia e de noite.

2 Chegue a minha oração perante a tua face, inclina os teus ouvidos ao meu clamor;

3 Porque a minha alma está cheia de angústia, e a minha vida se aproxima da sepultura.

4 Estou contado com aqueles que descem ao abismo; estou como homem sem forças,

5 Livre entre os mortos, como os feridos de morte que jazem na sepultura, dos quais te não lembras mais, e estão cortados da tua mão.

6 Puseste-me no abismo mais profundo, em trevas e nas profundezas.

7 Sobre mim pesa o teu furor; tu me afligiste com todas as tuas ondas. (Selá.)

8 Alongaste de mim os meus conhecidos, puseste-me em extrema abominação para com eles. Estou fechado, e não posso sair.

9 A minha vista desmaia por causa da aflição. Senhor, tenho clamado a ti todo o dia, tenho estendido para ti as minhas mãos.

10 Mostrarás, tu, maravilhas aos mortos, ou os mortos se levantarão e te louvarão? (Selá.)

11 Será anunciada a tua benignidade na sepultura, ou a tua fidelidade na perdição?

12 Saber-se-ão as tuas maravilhas nas trevas, e a tua justiça na terra do esquecimento?

13 Eu, porém, Senhor, tenho clamado a ti, e de madrugada te esperará a minha oração.

14 Senhor, por que rejeitas a minha alma? Por que escondes de mim a tua face?

15 Estou aflito, e prestes tenho estado a morrer desde a minha mocidade; enquanto sofro os teus terrores, estou perturbado.

16 A tua ardente indignação sobre mim vai passando; os teus terrores me têm retalhado.

17 Eles me rodeiam todo o dia como água; eles juntos me sitiam.

18 Desviaste para longe de mim amigos e companheiros, e os meus conhecidos estão em trevas.

1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.