1 Toe het Sofar, die Naämatiet, geantwoord en gesê:

2 Daarom juis antwoord my gedagtes my, en wel weens my haastigheid in my.

3 'n Bestraffing wat vir my griewend is, moet ek aanhoor; maar die gees uit my verstand antwoord my.

4 Weet jy wel dit wat van altyd af was, vandat die mens op die aarde gemaak is:

5 dat die gejubel van die goddelose kort van duur is en die vreugde van die roekelose net vir 'n oomblik?

6 Al klim sy hoogheid na die hemel toe op, en al raak sy hoof aan die wolke --

7 soos sy eie drek vergaan hy vir ewig; die wat hom gesien het, vra: Waar is hy?

8 Soos 'n droom vlieg hy weg, sodat 'n mens hom nie meer vind nie; en hy word verjaag soos 'n naggesig.

9 Die oog wat hom gesien het, sien hom nie meer nie; en sy plek aanskou hom nie meer nie.

10 Sy kinders moet die guns soek van armes, en met eie hande moet hy sy vermoë teruggee.

11 Sy gebeente was vol van sy jeugdige krag; maar met hom saam lê dit in die stof.

12 Al smaak die kwaad soet in sy mond, al verberg hy dit onder sy tong,

13 al spaar hy dit, en al wil hy dit nie laat vaar nie, maar dit terughou in sy verhemelte --

14 tog word sy voedsel in sy ingewande verander, dit word gal van adders in sy binneste.

15 Rykdom het hy verslind, maar hy moet dit weer uitspuug; uit sy buik dryf God dit weg.

16 Die gif van adders suig hy in, die tong van 'n slang maak hom dood.

17 Hy mag hom nie verlustig in beke, in vloeiende strome van heuning en dikmelk nie.

18 Wat hy deur arbeid verkry het, gee hy terug sonder om dit in te sluk; na die maat van sy ingeruilde rykdom sal hy nie bly wees nie.

19 Want hy het die armes verdruk, aan hulle lot oorgelaat; 'n huis het hy geroof, maar hy sal dit nie opbou nie.

20 Want hy het geen rus geken in sy binneste nie; so sal hy dan nie ontsnap met sy kosbare goed nie.

21 Niks het ontkom aan sy vraatsug nie; daarom is sy voorspoed nie duursaam nie.

22 By die volheid van sy oorvloed sal hy benoud wees: al die hande van ellendiges oorval hom.

23 Om sy buik te vul, sal Hy teen hom uitstuur sy toorngloed, en Hy sal dit op hom laat reën as sy voedsel.

24 Hy sal vlug vir die ysterwapens -- 'n koperboog sal hom deurboor.

25 Hy trek -- daar kom dit uit sy rug, en die glinsterende swaard gaan uit sy gal; verskrikkinge is op hom!

26 Pure duisternis is bewaar vir sy skatte; 'n vuur wat nie deur mense aangeblaas is nie, verteer hom; dit wei af wat in sy tent oorbly.

27 Die hemel openbaar sy ongeregtigheid, en die aarde staan teen hom op.

28 Weggevoer word die opbrings van sy huis -- goed wat wegspoel op die dag van sy toorn.

29 Dit is die deel van die goddelose mens van die kant van God en die erfdeel wat vir hom bestem is deur God.

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.