1 Maar Job het geantwoord en gesê:

2 Nog altyd geld my geklaag as wederstrewigheid; my hand lê swaar op my gesug.

3 Ag, as ek maar geweet het waar ek Hom kon vind, maar kon kom tot by sy woning!

4 Dan sou ek die regsaak voor sy aangesig uiteensit en my mond met bewyse vul;

5 ek sou verneem die woorde wat Hy my sou antwoord, en verstaan wat Hy aan my sou sê.

6 Sou Hy met oormag teen my stry? Nee, maar Hy sou ag op my gee.

7 Dan sou daar 'n opregte met Hom staan en pleit, en ek sou vir ewig van my regter vrykom.

8 Kyk, ek gaan na die ooste, en Hy is nie daar nie; en na die weste, maar ek bemerk Hom nie.

9 As Hy in die noorde werk, aanskou ek Hom nie; buig Hy af na die suide, dan sien ek Hom nie.

10 Want Hy weet hoe my wandel is; as Hy my toets, sal ek soos goud te voorskyn kom.

11 Aan sy voetstap het my voet vasgehou; sy weg het ek bewaar sonder om uit te draai.

12 Van die gebod van sy lippe het ek nie afgewyk nie; die woorde van sy mond het ek bewaar meer as my eie wet.

13 Maar Hy bly onveranderlik Een -- wie sal Hom dan teëhou? En wat sy siel begeer, dit doen Hy.

14 Want Hy sal volbring wat oor my besluit is, en baie sulke dinge is daar by Hom.

15 Daarom is ek verskrik voor sy aangesig; as ek daarop ag gee, vrees ek vir Hom.

16 En God het my hart week gemaak, en die Almagtige het my verskrik.

17 Want ek vergaan nie vanweë die duisternis of vanweë my eie aangesig wat deur donkerheid oordek is nie.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}

16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.