1 For this reason, holy brothers, marked out to have a part in heaven, give thought to Jesus the representative and high priest of our faith;
2 Who kept faith with God who gave him his place, even as Moses did in all his house.
3 And it was right for this man to have more honour than Moses, even as the builder of a house has more honour than the house.
4 For every house has a builder; but the builder of all things is God.
5 And Moses certainly kept faith as a servant, in all his house, and as a witness of those things which were to be said later;
6 But Christ as a son, over his house; whose house are we, if we keep our hearts fixed in the glad and certain hope till the end.
7 And so, as the Holy Spirit says, Today if you let his voice come to your ears,
8 Be not hard of heart, as when you made me angry, on the day of testing in the waste land,
9 When your fathers put me to the test, and saw my works for forty years.
10 So that I was angry with this generation, and I said, Their hearts are in error at all times, and they have no knowledge of my ways;
11 And being angry I made an oath, saying, They may not come into my rest.
12 My brothers, take care that there is not by chance in any one of you an evil heart without belief, turning away from the living God:
13 But give comfort to one another every day as long as it is still Today; so that no one among you may be made hard by the deceit of sin:
14 For if we keep the substance of the faith which we had at the start, even till the end, we have a part with Christ;
15 As it is said, Today if you will let his voice come to your ears, be not hard of heart, as when you made him angry.
16 Who made him angry when his voice came to them? was it not all those who came out of Egypt with Moses?
17 And with whom was he angry for forty years? was it not with those who did evil, who came to their deaths in the waste land?
18 And to whom did he make an oath that they might not come into his rest? was it not to those who went against his orders?
19 So we see that they were not able to go in because they had no belief.
1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.