1 My soul is tired of life; I will let my sad thoughts go free in words; my soul will make a bitter outcry.

2 I will say to God, Do not put me down as a sinner; make clear to me what you have against me.

3 What profit is it to you to be cruel, to give up the work of your hands, looking kindly on the design of evil-doers?

4 Have you eyes of flesh, or do you see as man sees?

5 Are your days as the days of man, or your years like his,

6 That you take note of my sin, searching after my wrongdoing,

7 Though you see that I am not an evil-doer; and there is no one who is able to take a man out of your hands?

8 Your hands made me, and I was formed by you, but then, changing your purpose, you gave me up to destruction.

9 O keep in mind that you made me out of earth; and will you send me back again to dust?

10 Was I not drained out like milk, becoming hard like cheese?

11 By you I was clothed with skin and flesh, and joined together with bones and muscles.

12 You have been kind to me, and your grace has been with me, and your care has kept my spirit safe.

13 But you kept these things in the secret of your heart; I am certain this was in your thoughts:

14 That, if I did wrong, you would take note of it, and would not make me clear from sin:

15 That, if I was an evil-doer, the curse would come on me; and if I was upright, my head would not be lifted up, being full of shame and overcome with trouble.

16 And that if there was cause for pride, you would go after me like a lion; and again put out your wonders against me:

17 That you would send new witnesses against me, increasing your wrath against me, and letting loose new armies on me.

18 Why then did you make me come out of my mother's body? It would have been better for me to have taken my last breath, and for no eye to have seen me,

19 And for me to have been as if I had not been; to have been taken from my mother's body straight to my last resting-place.

20 Are not the days of my life small in number? Let your eyes be turned away from me, so that I may have a little pleasure,

21 Before I go to the place from which I will not come back, to the land where all is dark and black,

22 A land of thick dark, without order, where the very light is dark.

1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

13 Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}

14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!