1 As for man, the son of woman, his days are short and full of trouble.
2 He comes out like a flower, and is cut down: he goes in flight like a shade, and is never seen again.
3 Is it on such a one as this that your eyes are fixed, with the purpose of judging him?
4 If only a clean thing might come out of an unclean! But it is not possible.
5 If his days are ordered, and you have knowledge of the number of his months, having given him a fixed limit past which he may not go;
6 Let your eyes be turned away from him, and take your hand from him, so that he may have pleasure at the end of his day, like a servant working for payment.
7 For there is hope of a tree; if it is cut down, it will come to life again, and its branches will not come to an end.
8 Though its root may be old in the earth, and its cut-off end may be dead in the dust;
9 Still, at the smell of water, it will make buds, and put out branches like a young plant.
10 But man comes to his death and is gone: he gives up his spirit, and where is he?
11 The waters go from a pool, and a river becomes waste and dry;
12 So man goes down to his last resting-place and comes not again: till the heavens come to an end, they will not be awake or come out of their sleep.
13 If only you would keep me safe in the underworld, putting me in a secret place till your wrath is past, giving me a fixed time when I might come to your memory again!
14 If death takes a man, will he come to life again? All the days of my trouble I would be waiting, till the time came for me to be free.
15 At the sound of your voice I would give an answer, and you would have a desire for the work of your hands.
16 For now my steps are numbered by you, and my sin is not overlooked.
17 My wrongdoing is corded up in a bag, and my sin is shut up safe.
18 But truly a mountain falling comes to dust, and a rock is moved from its place;
19 The stones are crushed small by the force of the waters; the dust of the earth is washed away by their overflowing: and so you put an end to the hope of man.
20 You overcome him for ever, and he is gone; his face is changed in death, and you send him away.
21 His sons come to honour, and he has no knowledge of it; they are made low, but he is not conscious of it.
22 Only his flesh still has pain, and his soul is sad.
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.