1 And Job made answer and said,

2 Such things have frequently come to my ears: you are comforters who only give trouble.

3 May words which are like the wind be stopped? or what is troubling you to make answer to them?

4 It would not be hard for me to say such things if your souls were in my soul's place; joining words together against you, and shaking my head at you:

5 I might give you strength with my mouth, and not keep back the comfort of my lips.

6 If I say what is in my mind, my pain becomes no less: and if I keep quiet, how much of it goes from me?

7 But now he has overcome me with weariness and fear, and I am in the grip of all my trouble.

8 It has come up as a witness against me, and the wasting of my flesh makes answer to my face.

9 I am broken by his wrath, and his hate has gone after me; he has made his teeth sharp against me: my haters are looking on me with cruel eyes;

10 Their mouths are open wide against me; the blows of his bitter words are falling on my face; all of them come together in a mass against me.

11 God gives me over to the power of sinners, sending me violently into the hands of evil-doers.

12 I was in comfort, but I have been broken up by his hands; he has taken me by the neck, shaking me to bits; he has put me up as a mark for his arrows.

13 His bowmen come round about me; their arrows go through my body without mercy; my life is drained out on the earth.

14 I am broken with wound after wound; he comes rushing on me like a man of war.

15 I have made haircloth the clothing of my skin, and my horn is rolled in the dust.

16 My face is red with weeping, and my eyes are becoming dark;

17 Though my hands have done no violent acts, and my prayer is clean.

18 O earth, let not my blood be covered, and let my cry have no resting-place!

19 Even now my witness is in heaven, and the supporter of my cause is on high.

20 My friends make sport of me; to God my eyes are weeping,

21 So that he may give decision for a man in his cause with God, and between a son of man and his neighbour.

22 For in a short time I will take the journey from which I will not come back.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.