1 Then Zophar the Naamathite made answer and said,
2 For this cause my thoughts are troubling me and driving me on.
3 I have to give ear to arguments which put me to shame, and your answers to me are wind without wisdom.
4 Have you knowledge of this from early times, when man was placed on the earth,
5 That the pride of the sinner is short, and the joy of the evil-doer but for a minute?
6 Though he is lifted up to the heavens, and his head goes up to the clouds;
7 Like the waste from his body he comes to an end for ever: those who have seen him say, Where is he?
8 He is gone like a dream, and is not seen again; he goes in flight like a vision of the night.
9 The eye which saw him sees him no longer; and his place has no more knowledge of him.
10 His children are hoping that the poor will be kind to them, and his hands give back his wealth.
11 His bones are full of young strength, but it will go down with him into the dust.
12 Though evil-doing is sweet in his mouth, and he keeps it secretly under his tongue;
13 Though he takes care of it, and does not let it go, but keeps it still in his mouth;
14 His food becomes bitter in his stomach; the poison of snakes is inside him.
15 He takes down wealth as food, and sends it up again; it is forced out of his stomach by God.
16 He takes the poison of snakes into his mouth, the tongue of the snake is the cause of his death.
17 Let him not see the rivers of oil, the streams of honey and milk.
18 He is forced to give back the fruit of his work, and may not take it for food; he has no joy in the profit of his trading.
19 Because he has been cruel to the poor, turning away from them in their trouble; because he has taken a house by force which he did not put up;
20 There is no peace for him in his wealth, and no salvation for him in those things in which he took delight.
21 He had never enough for his desire; for this cause his well-being will quickly come to an end.
22 Even when his wealth is great, he is full of care, for the hand of everyone who is in trouble is turned against him.
23 God gives him his desire, and sends the heat of his wrath on him, making it come down on him like rain.
24 He may go in flight from the iron spear, but the arrow from the bow of brass will go through him;
25 He is pulling it out, and it comes out of his back; and its shining point comes out of his side; he is overcome by fears.
26 All his wealth is stored up for the dark: a fire not made by man sends destruction on him, and on everything in his tent.
27 The heavens make clear his sin, and the earth gives witness against him.
28 The produce of his house is taken away into another country, like things given into the hands of others in the day of wrath.
29 This is the reward of the evil man, and the heritage given to him by God.
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.