1 And Elihu went on to say,

2 Give me a little more time, and I will make it clear to you; for I have still something to say for God.

3 I will get my knowledge from far, and I will give righteousness to my Maker.

4 For truly my words are not false; one who has all knowledge is talking with you.

5 Truly, God gives up the hard-hearted, and will not give life to the sinner.

6 His eyes are ever on the upright, and he gives to the crushed their right;

7 Lifting them up to the seat of kings, and making them safe for ever.

8 And if they have been prisoned in chains, and taken in cords of trouble,

9 Then he makes clear to them what they have done, even their evil works in which they have taken pride.

10 Their ear is open to his teaching, and he gives them orders so that their hearts may be turned from evil.

11 If they give ear to his voice, and do his word, then he gives them long life, and years full of pleasure.

12 But if not, they come to their end, and give up their breath without knowledge.

13 Those who have no fear of God keep wrath stored up in their hearts; they give no cry for help when they are made prisoners.

14 They come to their end while they are still young, their life is short like that of those who are used for sex purposes in the worship of their gods.

15 He makes the wrong done to the poor the way of their salvation, opening their ears by their trouble.

16 ...

17 ...

18 ...

19 ...

20 ...

21 Take care not to be turned to sin, for you have taken evil for your part in place of sorrow.

22 Truly God is lifted up in strength; who is a ruler like him?

23 Who ever gave orders to him, or said to him, You have done wrong?

24 See that you give praise to his work, about which men make songs.

25 All people are looking on it; man sees it from far.

26 Truly, God is great, greater than all our knowledge; the number of his years may not be searched out.

27 For he takes up the drops from the sea; he sends them through his mist as rain,

28 Flowing down from the sky, and dropping on the peoples.

29 And who has knowledge of how the clouds are stretched out, or of the thunders of his tent?

30 See, he is stretching out his mist, covering the tops of the mountains with it.

31 For by these he gives food to the peoples, and bread in full measure.

32 He takes the light in his hands, sending it against the mark.

33 The thunder makes clear his passion, and the storm gives news of his wrath.

1 Og Elihu blev ved og sa:

2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.