1 And Eliphaz the Temanite made answer and said,
2 If one says a word, will it be a weariness to you? but who is able to keep from saying what is in his mind?
3 Truly, you have been a helper to others, and you have made feeble hands strong;
4 He who was near to falling has been lifted up by your words, and you have given strength to bent knees.
5 But now it has come on you and it is a weariness to you; you are touched by it and your mind is troubled.
6 Is not your fear of God your support, and your upright way of life your hope?
7 Have you ever seen destruction come to an upright man? or when were the god-fearing ever cut off?
8 What I have seen is that those by whom trouble has been ploughed, and evil planted, get the same for themselves.
9 By the breath of God destruction takes them, and by the wind of his wrath they are cut off.
10 Though the noise of the lion and the sounding of his voice, may be loud, the teeth of the young lions are broken.
11 The old lion comes to his end for need of food, and the young of the she-lion go wandering in all directions.
12 A word was given to me secretly, and the low sound of it came to my ears.
13 In troubled thoughts from visions of the night, when deep sleep comes on men,
14 Fear came on me and shaking, and my bones were full of trouble;
15 And a breath was moving over my face; the hair of my flesh became stiff:
16 Something was present before me, but I was not able to see it clearly; there was a form before my eyes: a quiet voice came to my ears, saying:
17 May a man be upright before God? or a man be clean before his Maker?
18 Truly, he puts no faith in his servants, and he sees error in his angels;
19 How much more those living in houses of earth, whose bases are in the dust! They are crushed more quickly than an insect;
20 Between morning and evening they are completely broken; they come to an end for ever, and no one takes note.
21 If their tent-cord is pulled up, do they not come to an end, and without wisdom?
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}