1 And it came about on one of those days, when he was teaching the people in the Temple and preaching the good news,
2 That the chief priests and the scribes and the rulers of the people came to him and said, Make clear to us by what authority you do these things and who gave you this authority.
3 And in answer he said to them, I will put a question to you, and do you give me an answer:
4 The baptism of John, was it from heaven or of men?
5 And they said among themselves, If we say, From heaven; he will say, Why did you not have faith in him?
6 But if we say, Of men; we will be stoned by the people, for they are certain that John was a prophet.
7 And they made answer that they had no idea where it came from.
8 And Jesus said, And I will not make clear to you by what authority I do these things.
9 And he gave the people this story: A man made a vine-garden and gave the use of it to some field-workers and went into another country for a long time.
10 And at the right time he sent a servant to the workers to get part of the fruit from the vines; but the workmen gave him blows and sent him away with nothing.
11 And he sent another servant, and they gave blows to him in the same way, and put shame on him, and sent him away with nothing.
12 And he sent a third, and they gave him wounds and put him out.
13 And the lord of the garden said, What am I to do? I will send my dearly loved son; they may give respect to him.
14 But when the workmen saw him, they said to one another, This is he who will one day be the owner of the property: let us put him to death and the heritage will be ours.
15 And driving him out of the garden they put him to death. Now what will the lord do to these workmen?
16 He will come and put them to destruction and give the garden to others. And when he said this, they said, May it not be so.
17 But he, looking on them, said, Is it not in the Writings, The stone which the builders put on one side, the same has become the chief stone of the building?
18 Everyone falling on that stone will be broken, but the man on whom the stone comes down will be crushed to dust.
19 And the chief priests and the scribes made attempts to get their hands on him in that very hour; and they were in fear of the people, for they saw that he had made up this story against them.
20 And they kept watch on him, and sent out secret representatives, who were acting the part of good men, in order that they might get something from his words, on account of which they might give him up to the government and into the power of the ruler.
21 And they put a question to him, saying, Master, we are certain that your teaching and your words are right, and that you have no respect for a man's position, but you are teaching the true way of God:
22 Is it right for us to make payment of taxes to Caesar or not?
23 But he saw through their trick and said to them,
24 Let me see a penny. Whose image and name are on it? And they said, Caesar's.
25 And he said, Then give to Caesar the things which are Caesar's, and to God the things which are God's.
26 And they were not able to get anything from these words before the people: but they were full of wonder at his answer, and said nothing.
27 And some of the Sadducees came to him, who say that there is no coming back from the dead; and they said to him,
28 Master, Moses said that if a man's brother comes to his end, having a wife, but no children, his brother is to take the wife, and get a family for his brother.
29 Now there were seven brothers, and the first had a wife and came to his end, having no children;
30 And the second;
31 And the third took her; and in the same way, all the seven, without having any children, came to their end.
32 And last of all, the woman came to her end.
33 When they come back from the dead, whose wife will she be? for all the seven had her.
34 And Jesus said to them, The sons of this world are married and have wives;
35 But those to whom is given the reward of the world to come, and to come back from the dead, have no wives, and are not married;
36 And death has no more power over them, for they are equal to the angels, and are sons of God, being of those who will come back from the dead.
37 But even Moses made it clear that the dead come back to life, saying, in the story of the burning thorn-tree, The Lord, the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob.
38 Now he is not the God of the dead but of the living: for all men are living to him.
39 And some of the scribes, in answer to this, said, Master, you have said well.
40 And they had fear of putting any more questions to him.
41 And he said to them, Why do they say that the Christ is the son of David?
42 For David himself says in the book of Psalms, The Lord said to my Lord, Take your seat at my right hand,
43 Till I put under your feet all those who are against you.
44 David then gives him the name of Lord, so how is it possible for him to be his son?
45 And in the hearing of all the people he said to his disciples,
46 Keep away from the scribes, whose pleasure it is to go about in long robes, and to have words of respect said to them in the market-places, and to take the chief seats in the Synagogues and the first places at feasts;
47 Who take the property of widows and before the eyes of men make long prayers; they will get a greater punishment.
1 Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste
2 og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?
3 Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:
4 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
5 Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?
6 Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.
7 Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
8 Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
9 Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.
10 Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.
11 Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.
12 Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.
13 Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.
14 Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!
15 Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?
16 Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
17 Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?
18 Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
19 Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.
20 Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.
21 Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;
22 er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
23 Men han merket deres list og sa til dem:
24 Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.
25 Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
26 Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.
27 Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
28 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
29 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.
30 Og den annen
31 og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.
32 Til sist døde også kvinnen.
33 Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
34 Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte;
35 men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;
36 for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.
37 Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;
38 men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.
39 Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.
40 For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.
41 Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?
42 David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,
43 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
44 David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?
45 Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:
46 Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;
47 de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.