Atos 27 - Bíblia Online

Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling. 
Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. 
Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. 
Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot, 
og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. 
Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det. 
I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone, 
og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea. 
Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: 
I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. 
Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. 
Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. 
Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. 
Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; 
da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. 
Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; 
da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. 
Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, 
og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. 
Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. 
Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. 
Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. 
For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: 
Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. 
Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. 
Men vi skal strande på en eller annen ø. 
Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. 
Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner; 
og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag. 
Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen; 
da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget. 
Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle. 
Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder. 
Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder. 
Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete; 
da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også. 
Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet. 
Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet. 
Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig. 
De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden. 
Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene. 
Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme; 
men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, 
og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land. 

And when the decision had been made that we were to go by sea to Italy, they gave Paul and certain other prisoners into the care of a captain named Julius, of the Augustan band. 
And we went to sea in a ship of Adramyttium which was sailing to the sea towns of Asia, Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us. 
And on the day after, we came to Sidon; and Julius was kind to Paul, and let him go to see his friends and take a rest. 
And sailing again from there, we went on under cover of Cyprus, because the wind was against us. 
And having gone across the sea off Cilicia and Pamphylia we came to Myra, in Lycia. 
And there the captain came across a ship of Alexandria, sailing for Italy, and put us in it. 
And when we had gone on slowly for a long time, and had had hard work getting across to Cnidus, for the wind was against us, we went under cover of Crete, in the direction of Salmone; 
And sailing down the side of it, as well as we were able, we came to a certain place named Fair Havens, near which was the town of Lasea. 
And as a long time had gone by, and the journey was now full of danger, because it was late in the year, Paul put the position before them, 
Saying, Friends, I see that this journey will be one of great damage and loss, not only to the goods and the ship, but to ourselves. 
But the captain gave more attention to the master and the owner of the ship than to what Paul said. 
And as the harbour was not a good one in which to be for the winter, the greater number of them were for going out to sea, in order, if possible, to put in for the winter at Phoenix, a harbour of Crete, looking to the north-east and south-east. 
And when the south wind came softly, being of the opinion that their purpose might be effected, they let the ship go and went sailing down the side of Crete, very near to the land. 
But after a little time, a very violent wind, named Euraquilo, came down from it with great force. 
And when the ship got into the grip of it, and was not able to make headway into the wind, we gave way, and went before it. 
And, sailing near the side of a small island named Cauda, we were able, though it was hard work, to make the ship's boat safe: 
And having got it up, they put cords under and round the ship; but fearing that they might be pushed on to the Syrtis, they let down the sails and so went running before the wind. 
And, still fighting the storm with all our strength, the day after they made a start at getting the goods out of the ship; 
And on the third day, they let all the sailing apparatus go over the side. 
And as we had not seen the sun or stars for a long time, and a great storm was on us, all hope of salvation was gone. 
And when they had been without food for a long time, Paul got up among them and said, Friends, it would have been better if you had given attention to me and not gone sailing out from Crete, to undergo this damage and loss. 
But now, I say to you, be of good heart, for there will be no loss of life, but only of the ship. 
For this night there came to my side an angel of the God who is my Master and whose servant I am, 
Saying, Have no fear, Paul, for you will come before Caesar, and God has given to you all those who are sailing with you. 
And so, O men, be of good heart, for I have faith in God that it will be as he said to me. 
But we will be sent on to a certain island. 
But when the fourteenth day came, while we were going here and there in the Adriatic sea, about the middle of the night the sailors had an idea that they were getting near land; 
And they let down the lead, and saw that the sea was a hundred and twenty feet deep; and after a little time they did it again and it was ninety feet. 
Then, fearing that by chance we might come on to the rocks, they let down four hooks from the back of the ship, and made prayers for the coming of day. 
Then the sailors made attempts secretly to get away from the ship, letting down a boat as if they were about to put down hooks from the front of the ship; 
But Paul said to the captain and his men, If you do not keep these men in the ship, you will not be safe. 
Then the armed men, cutting the cords of the boat, let her go. 
And when dawn was near, Paul gave them all orders to take food, saying, This is the fourteenth day you have been waiting and taking no food. 
So I make request to you to take food; for this is for your salvation: not a hair from the head of any of you will come to destruction. 
And when he had said this and had taken bread, he gave praise to God before them all, and took a meal of the broken bread. 
Then they all took heart and did the same. 
And we were, in the ship, two hundred and seventy-six persons. 
And when they had had enough food, they made the weight of the ship less, turning the grain out into the sea. 
And when it was day, they had no knowledge of the land, but they saw an inlet of the sea with a floor of sand, and they had the idea of driving the ship up on to it if possible. 
So cutting away the hooks, and letting them go into the sea, and freeing the cords of the guiding-blades, and lifting up the sail to the wind, they went in the direction of the inlet. 
And coming to a point between two seas, they got the ship to land; and the front part was fixed in the sand and not able to be moved, but the back part was broken by the force of the waves. 
Then the armed men were for putting the prisoners to death, so that no one would get away by swimming. 
But the captain, desiring to keep Paul safe, kept them from their purpose, and gave orders that those who had knowledge of swimming were to go off the ship and get first to land: 
And the rest, some on boards and some on things from the ship. And so it came about that they all got safe to land. 

Atos 28

Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling. 
Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. 
Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. 
Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot, 
og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. 
Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det. 
I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone, 
og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea. 
Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: 
I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. 
Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. 
Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. 
Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. 
Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; 
da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. 
Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; 
da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. 
Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, 
og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. 
Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. 
Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. 
Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. 
For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: 
Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. 
Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. 
Men vi skal strande på en eller annen ø. 
Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. 
Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner; 
og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag. 
Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen; 
da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget. 
Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle. 
Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder. 
Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder. 
Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete; 
da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også. 
Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet. 
Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet. 
Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig. 
De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden. 
Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene. 
Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme; 
men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, 
og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land. 

And when the decision had been made that we were to go by sea to Italy, they gave Paul and certain other prisoners into the care of a captain named Julius, of the Augustan band. 
And we went to sea in a ship of Adramyttium which was sailing to the sea towns of Asia, Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us. 
And on the day after, we came to Sidon; and Julius was kind to Paul, and let him go to see his friends and take a rest. 
And sailing again from there, we went on under cover of Cyprus, because the wind was against us. 
And having gone across the sea off Cilicia and Pamphylia we came to Myra, in Lycia. 
And there the captain came across a ship of Alexandria, sailing for Italy, and put us in it. 
And when we had gone on slowly for a long time, and had had hard work getting across to Cnidus, for the wind was against us, we went under cover of Crete, in the direction of Salmone; 
And sailing down the side of it, as well as we were able, we came to a certain place named Fair Havens, near which was the town of Lasea. 
And as a long time had gone by, and the journey was now full of danger, because it was late in the year, Paul put the position before them, 
Saying, Friends, I see that this journey will be one of great damage and loss, not only to the goods and the ship, but to ourselves. 
But the captain gave more attention to the master and the owner of the ship than to what Paul said. 
And as the harbour was not a good one in which to be for the winter, the greater number of them were for going out to sea, in order, if possible, to put in for the winter at Phoenix, a harbour of Crete, looking to the north-east and south-east. 
And when the south wind came softly, being of the opinion that their purpose might be effected, they let the ship go and went sailing down the side of Crete, very near to the land. 
But after a little time, a very violent wind, named Euraquilo, came down from it with great force. 
And when the ship got into the grip of it, and was not able to make headway into the wind, we gave way, and went before it. 
And, sailing near the side of a small island named Cauda, we were able, though it was hard work, to make the ship's boat safe: 
And having got it up, they put cords under and round the ship; but fearing that they might be pushed on to the Syrtis, they let down the sails and so went running before the wind. 
And, still fighting the storm with all our strength, the day after they made a start at getting the goods out of the ship; 
And on the third day, they let all the sailing apparatus go over the side. 
And as we had not seen the sun or stars for a long time, and a great storm was on us, all hope of salvation was gone. 
And when they had been without food for a long time, Paul got up among them and said, Friends, it would have been better if you had given attention to me and not gone sailing out from Crete, to undergo this damage and loss. 
But now, I say to you, be of good heart, for there will be no loss of life, but only of the ship. 
For this night there came to my side an angel of the God who is my Master and whose servant I am, 
Saying, Have no fear, Paul, for you will come before Caesar, and God has given to you all those who are sailing with you. 
And so, O men, be of good heart, for I have faith in God that it will be as he said to me. 
But we will be sent on to a certain island. 
But when the fourteenth day came, while we were going here and there in the Adriatic sea, about the middle of the night the sailors had an idea that they were getting near land; 
And they let down the lead, and saw that the sea was a hundred and twenty feet deep; and after a little time they did it again and it was ninety feet. 
Then, fearing that by chance we might come on to the rocks, they let down four hooks from the back of the ship, and made prayers for the coming of day. 
Then the sailors made attempts secretly to get away from the ship, letting down a boat as if they were about to put down hooks from the front of the ship; 
But Paul said to the captain and his men, If you do not keep these men in the ship, you will not be safe. 
Then the armed men, cutting the cords of the boat, let her go. 
And when dawn was near, Paul gave them all orders to take food, saying, This is the fourteenth day you have been waiting and taking no food. 
So I make request to you to take food; for this is for your salvation: not a hair from the head of any of you will come to destruction. 
And when he had said this and had taken bread, he gave praise to God before them all, and took a meal of the broken bread. 
Then they all took heart and did the same. 
And we were, in the ship, two hundred and seventy-six persons. 
And when they had had enough food, they made the weight of the ship less, turning the grain out into the sea. 
And when it was day, they had no knowledge of the land, but they saw an inlet of the sea with a floor of sand, and they had the idea of driving the ship up on to it if possible. 
So cutting away the hooks, and letting them go into the sea, and freeing the cords of the guiding-blades, and lifting up the sail to the wind, they went in the direction of the inlet. 
And coming to a point between two seas, they got the ship to land; and the front part was fixed in the sand and not able to be moved, but the back part was broken by the force of the waves. 
Then the armed men were for putting the prisoners to death, so that no one would get away by swimming. 
But the captain, desiring to keep Paul safe, kept them from their purpose, and gave orders that those who had knowledge of swimming were to go off the ship and get first to land: 
And the rest, some on boards and some on things from the ship. And so it came about that they all got safe to land. 

Atos 28