Gênesis 44 - Bíblia Online

Siden bød han den som forestod hans hus: Fyll mennenes sekker med korn så meget de kan føre, og legg enhvers penger øverst i hans sekk! 
Men mitt beger, sølvbegeret, skal du legge øverst i den yngstes sekk sammen med pengene for hans korn. Og han gjorde som Josef bød ham. 
Om morgenen, da det blev lyst, lot de mennene med sine asener fare. 
Da de hadde draget ut av byen og ennu ikke var langt kommet, sa Josef til den som forestod hans hus: Ta avsted, sett efter mennene, og når du når dem, skal du si til dem: Hvorfor har I gjengjeldt godt med ondt? 
Er det ikke det beger som min herre drikker av, og som han spår i? Dette var ille gjort av eder. 
Og han innhentet dem og sa dette til dem. 
Da sa de til ham: Hvorfor taler min herre således? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noget slikt! 
Se, de penger som vi fant øverst i våre sekker, hadde vi med oss tilbake til dig fra Kana'ans land; hvorledes skulde vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 
Den av dine tjenere som det finnes hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres træler. 
Og han sa: Vel, la det være som I har sagt! Den som det finnes hos, skal være min træl, men I skal være uten skyld. 
Så skyndte de sig og løftet hver sin sekk ned på jorden, og enhver åpnet sin sekk. 
Og han så efter; han begynte hos den eldste og endte hos den yngste, og begeret blev funnet i Benjamins sekk. 
Da sønderrev de sine klær og lesste hver på sitt asen og vendte tilbake til byen. 
Og Juda og hans brødre kom til Josefs hus mens han ennu var der, og de kastet sig til jorden for ham. 
Da sa Josef til dem: Hvad er det for noget I har gjort? Visste I ikke at en mann som jeg kan spå? 
Og Juda sa: Hvad skal vi svare min herre? Hvad skal vi si, og hvad skal vi rettferdiggjøre oss med? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning; se, vi er min herres træler, både vi og den som begeret blev funnet hos. 
Men han sa: Det være langt fra mig å gjøre slikt! Den mann som begeret blev funnet hos, han skal være min træl, men dra I andre i fred op til eders far! 
Da gikk Juda frem til ham og sa: Hør mig, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede optendes mot din tjener; for du er som Farao selv. 
Min herre spurte sine tjenere: Har I far eller bror? 
Da sa vi til min herre: Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som er født i hans alderdom; hans bror er død, og han er alene igjen efter sin mor, og hans far har ham så kjær. 
Og du sa til dine tjenere: Før ham ned til mig, så jeg kan få se ham med mine egne øine! 
Da sa vi til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, da vil hans far dø. 
Men du sa til dine tjenere: Dersom ikke eders yngste bror kommer ned med eder, skal I ikke mere komme for mine øine. 
Da vi så kom hjem til din tjener min far, fortalte vi ham hvad min herre hadde sagt 
Og vår far sa: dra avsted igjen og kjøp litt korn til oss! 
Da sa vi: Vi kan ikke dra ned, men dersom vår yngste bror er med oss, da vil vi dra ned; for vi kan ikke komme mannen for øie uten at vår yngste bror er med. 
Men din tjener min far sa til - oss: I vet at min hustru fødte mig to sønner, 
og den ene gikk bort fra mig, og jeg sa: han er visselig revet ihjel; og jeg har aldri sett ham siden. 
Tar I nu også denne fra mig, og det møter ham nogen ulykke, så sender I mine grå hår med sorg ned i dødsriket. 
Skal jeg nu komme hjem til din tjener min far, og gutten, som han henger ved med hele sin sjel, ikke er med oss, 
så blir det hans død med det samme han ser at gutten ikke er med, og vi må sende din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket. 
For din tjener tok på sig å svare for gutten hos min far og sa: dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig, vil jeg være min fars skyldner alle mine dager. 
La derfor din tjener bli i guttens sted som træl hos min herre, men la gutten dra hjem med sine brødre! 
For hvorledes skulde jeg dra hjem til min far uten at gutten var med mig? Jeg kunde ikke se på den sorg som vilde komme over min far. 

Then he gave orders to the servant who was over his house, saying, Put as much food into the men's bags as will go into them, and put every man's money in the mouth of his bag; 
And put my cup, my silver cup, in the youngest one's bag, with his money. So he did as Joseph said. 
And at dawn the men, with their asses, were sent away. 
And when they had gone only a little way out of the town, Joseph said to the servant who was over his house, Go after them; and when you overtake them, say to them, Why have you done evil in reward for good? 
Is not this the cup from which my lord takes wine and by which he gets knowledge of the future? Truly, you have done evil. 
So he overtook them and said these words to them. 
And they said to him, Why does my lord say such words as these? far be it from your servants to do such a thing: 
See, the money which was in the mouth of our bags we gave back to you when we came again from Canaan: how then might we take silver or gold from your lord's house? 
If it comes to light that any of your servants has done this, let him be put to death, and we will be your lord's servants. 
And he said, Let it be as you say: he in whose bag it is seen will become my servant; and you will not be responsible. 
Then every man quickly got his bag down and undid it. 
And he made a search, starting with the oldest and ending with the youngest; and the cup was in Benjamin's bag. 
Then in bitter grief they put the bags on the asses again and went back to the town. 
So Judah and his brothers came to Joseph's house; and he was still there: and they went down on their faces before him. 
And Joseph said, What is this thing which you have done? had you no thought that such a man as I would have power to see what is secret? 
And Judah said, What are we to say to my lord? how may we put ourselves right in his eyes? God has made clear the sin of your servants: now we are in your hands, we and the man in whose bag your cup was seen. 
Then he said, Far be it from me to do so: but the man who had my cup will be my servant; and you may go back to your father in peace. 
Then Judah came near him, and said, Let your servant say a word in my lord's ears, and let not your wrath be burning against your servant: for you are in the place of Pharaoh to us. 
My lord said to his servants, Have you a father or a brother? 
And we said to my lord, We have an old father and a young child, whom he had when he was old; his brother is dead and he is the only son of his mother, and is very dear to his father. 
And you said to your servants, Let him come down to me with you, so that I may see him. 
And we said to my lord, His father will not let him go; for if he went away his father would come to his death. 
But you said to your servants, If your youngest brother does not come with you, you will not see my face again. 
And when we went back to your servant, our father, we gave him an account of my lord's words. 
And our father said, Go again and get us a little food. 
And we said, Only if our youngest brother goes with us will we go down; for we may not see the man's face again if our youngest brother is not with us. 
And our father said to us, You have knowledge that my wife gave me two sons; 
The one went away from me, and I said, Truly he has come to a violent death; and from that time I have not seen him, 
If now you take this one from me, and some evil comes to him, you will make my grey head go down in sorrow to the underworld. 
If then I go back to your servant, my father, without the boy, because his life and the boy's life are one, 
When he sees that the boy is not with us, he will come to his death, and our father's grey head will go down in sorrow to the underworld. 
For I made myself responsible for the boy to my father, saying, If I do not give him safely back to you, let mine be the sin for ever. 
So now let me be my lord's servant here in place of the boy, and let him go back with his brothers. 
For how may I go back to my father without the boy, and see the evil which will come on my father? 

Gênesis 45

Siden bød han den som forestod hans hus: Fyll mennenes sekker med korn så meget de kan føre, og legg enhvers penger øverst i hans sekk! 
Men mitt beger, sølvbegeret, skal du legge øverst i den yngstes sekk sammen med pengene for hans korn. Og han gjorde som Josef bød ham. 
Om morgenen, da det blev lyst, lot de mennene med sine asener fare. 
Da de hadde draget ut av byen og ennu ikke var langt kommet, sa Josef til den som forestod hans hus: Ta avsted, sett efter mennene, og når du når dem, skal du si til dem: Hvorfor har I gjengjeldt godt med ondt? 
Er det ikke det beger som min herre drikker av, og som han spår i? Dette var ille gjort av eder. 
Og han innhentet dem og sa dette til dem. 
Da sa de til ham: Hvorfor taler min herre således? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noget slikt! 
Se, de penger som vi fant øverst i våre sekker, hadde vi med oss tilbake til dig fra Kana'ans land; hvorledes skulde vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 
Den av dine tjenere som det finnes hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres træler. 
Og han sa: Vel, la det være som I har sagt! Den som det finnes hos, skal være min træl, men I skal være uten skyld. 
Så skyndte de sig og løftet hver sin sekk ned på jorden, og enhver åpnet sin sekk. 
Og han så efter; han begynte hos den eldste og endte hos den yngste, og begeret blev funnet i Benjamins sekk. 
Da sønderrev de sine klær og lesste hver på sitt asen og vendte tilbake til byen. 
Og Juda og hans brødre kom til Josefs hus mens han ennu var der, og de kastet sig til jorden for ham. 
Da sa Josef til dem: Hvad er det for noget I har gjort? Visste I ikke at en mann som jeg kan spå? 
Og Juda sa: Hvad skal vi svare min herre? Hvad skal vi si, og hvad skal vi rettferdiggjøre oss med? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning; se, vi er min herres træler, både vi og den som begeret blev funnet hos. 
Men han sa: Det være langt fra mig å gjøre slikt! Den mann som begeret blev funnet hos, han skal være min træl, men dra I andre i fred op til eders far! 
Da gikk Juda frem til ham og sa: Hør mig, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede optendes mot din tjener; for du er som Farao selv. 
Min herre spurte sine tjenere: Har I far eller bror? 
Da sa vi til min herre: Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som er født i hans alderdom; hans bror er død, og han er alene igjen efter sin mor, og hans far har ham så kjær. 
Og du sa til dine tjenere: Før ham ned til mig, så jeg kan få se ham med mine egne øine! 
Da sa vi til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, da vil hans far dø. 
Men du sa til dine tjenere: Dersom ikke eders yngste bror kommer ned med eder, skal I ikke mere komme for mine øine. 
Da vi så kom hjem til din tjener min far, fortalte vi ham hvad min herre hadde sagt 
Og vår far sa: dra avsted igjen og kjøp litt korn til oss! 
Da sa vi: Vi kan ikke dra ned, men dersom vår yngste bror er med oss, da vil vi dra ned; for vi kan ikke komme mannen for øie uten at vår yngste bror er med. 
Men din tjener min far sa til - oss: I vet at min hustru fødte mig to sønner, 
og den ene gikk bort fra mig, og jeg sa: han er visselig revet ihjel; og jeg har aldri sett ham siden. 
Tar I nu også denne fra mig, og det møter ham nogen ulykke, så sender I mine grå hår med sorg ned i dødsriket. 
Skal jeg nu komme hjem til din tjener min far, og gutten, som han henger ved med hele sin sjel, ikke er med oss, 
så blir det hans død med det samme han ser at gutten ikke er med, og vi må sende din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket. 
For din tjener tok på sig å svare for gutten hos min far og sa: dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig, vil jeg være min fars skyldner alle mine dager. 
La derfor din tjener bli i guttens sted som træl hos min herre, men la gutten dra hjem med sine brødre! 
For hvorledes skulde jeg dra hjem til min far uten at gutten var med mig? Jeg kunde ikke se på den sorg som vilde komme over min far. 

Then he gave orders to the servant who was over his house, saying, Put as much food into the men's bags as will go into them, and put every man's money in the mouth of his bag; 
And put my cup, my silver cup, in the youngest one's bag, with his money. So he did as Joseph said. 
And at dawn the men, with their asses, were sent away. 
And when they had gone only a little way out of the town, Joseph said to the servant who was over his house, Go after them; and when you overtake them, say to them, Why have you done evil in reward for good? 
Is not this the cup from which my lord takes wine and by which he gets knowledge of the future? Truly, you have done evil. 
So he overtook them and said these words to them. 
And they said to him, Why does my lord say such words as these? far be it from your servants to do such a thing: 
See, the money which was in the mouth of our bags we gave back to you when we came again from Canaan: how then might we take silver or gold from your lord's house? 
If it comes to light that any of your servants has done this, let him be put to death, and we will be your lord's servants. 
And he said, Let it be as you say: he in whose bag it is seen will become my servant; and you will not be responsible. 
Then every man quickly got his bag down and undid it. 
And he made a search, starting with the oldest and ending with the youngest; and the cup was in Benjamin's bag. 
Then in bitter grief they put the bags on the asses again and went back to the town. 
So Judah and his brothers came to Joseph's house; and he was still there: and they went down on their faces before him. 
And Joseph said, What is this thing which you have done? had you no thought that such a man as I would have power to see what is secret? 
And Judah said, What are we to say to my lord? how may we put ourselves right in his eyes? God has made clear the sin of your servants: now we are in your hands, we and the man in whose bag your cup was seen. 
Then he said, Far be it from me to do so: but the man who had my cup will be my servant; and you may go back to your father in peace. 
Then Judah came near him, and said, Let your servant say a word in my lord's ears, and let not your wrath be burning against your servant: for you are in the place of Pharaoh to us. 
My lord said to his servants, Have you a father or a brother? 
And we said to my lord, We have an old father and a young child, whom he had when he was old; his brother is dead and he is the only son of his mother, and is very dear to his father. 
And you said to your servants, Let him come down to me with you, so that I may see him. 
And we said to my lord, His father will not let him go; for if he went away his father would come to his death. 
But you said to your servants, If your youngest brother does not come with you, you will not see my face again. 
And when we went back to your servant, our father, we gave him an account of my lord's words. 
And our father said, Go again and get us a little food. 
And we said, Only if our youngest brother goes with us will we go down; for we may not see the man's face again if our youngest brother is not with us. 
And our father said to us, You have knowledge that my wife gave me two sons; 
The one went away from me, and I said, Truly he has come to a violent death; and from that time I have not seen him, 
If now you take this one from me, and some evil comes to him, you will make my grey head go down in sorrow to the underworld. 
If then I go back to your servant, my father, without the boy, because his life and the boy's life are one, 
When he sees that the boy is not with us, he will come to his death, and our father's grey head will go down in sorrow to the underworld. 
For I made myself responsible for the boy to my father, saying, If I do not give him safely back to you, let mine be the sin for ever. 
So now let me be my lord's servant here in place of the boy, and let him go back with his brothers. 
For how may I go back to my father without the boy, and see the evil which will come on my father? 

Gênesis 45