1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}
14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:
35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!
36 Da svarte Job Herren og sa:
37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.
38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.
1 여호와께서 또 욥에게 말씀하여 가라사대
2 변박하는 자가 전능자와 다투겠느냐 ? 하나님과 변론하는 자는 대답할지니라
3 욥이 여호와께 대답하여 가로되
4 나는 미천하오니 무엇이라 주께 대답하리이까 손으로 내 입을 가릴 뿐이로소이다
5 내가 한두번 말하였사온즉 다시는 더하지도 아니하겠고 대답지도 아니하겠나이다
6 여호와께서 폭풍 가운데서 욥에게 말씀하여 가라사대
7 너는 대장부처럼 허리를 묶고 내가 네게 묻는 것을 대답할지니라
8 네가 내 심판을 폐하려느냐 ? 스스로 의롭다 하려 하여 나를 불의하다 하느냐 ?
9 네가 하나님처럼 팔이 있느냐 ? 하나님처럼 우렁차게 울리는 소리를 내겠느냐 ?
10 너는 위엄과 존귀로 스스로 꾸미며 영광과 화미를 스스로 입을지니라
11 너의 넘치는 노를 쏟아서 교만한 자를 발견하여 낱낱이 낮추되
12 곧 모든 교만한 자를 발견하여 낮추며 악인을 그 처소에서 밟아서
13 그들을 함께 진토에 묻고 그 얼굴을 싸서 어둑한 곳에 둘지니라
14 그리하면 네 오른손이 너를 구원할 수 있다고 내가 인정하리라
15 이제 소 같이 풀을 먹는 하마를 볼지어다 내가 너를 지은 것 같이 그것도 지었느니라
16 그 힘은 허리에 있고 그 세력은 배의 힘줄에 있고
17 그 꼬리 치는 것은 백향목이 흔들리는 것 같고 그 넓적다리 힘줄은 서로 연락되었으며
18 그 뼈는 놋관 같고 그 가릿대는 철장 같으니
19 그것은 하나님의 창조물 중에 으뜸이라 그것을 지은 자가 칼을 주었고
20 모든 들 짐승의 노는 산은 그것을 위하여 식물을 내느니라
21 그것이 연 줄기 아래나 갈 밭 가운데나 못속에 엎드리니
22 연 그늘이 덮으며 시내 버들이 둘렀구나
23 하수가 창일한다 할지라도 그것이 놀라지 않고 요단강이 불어 그 입에 미칠지라도 자약하니
24 그것이 정신 차리고 있을 때에 누가 능히 잡을 수 있겠으며 갈고리로 그 코를 꿸 수 있겠느냐 ?
25
26
27
28
29
30