1 Til sangmesteren, efter Sjeminit*; en salme av David. / {* SLM 6, 1.}

2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.

3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.

4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,

5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?

6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.

7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.

8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.

9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.

1 Veisuunjohtajalle; matalassa äänialassa; Daavidin virsi. (H12:2) Auta, Herra, sillä hurskaat ovat hävinneet, uskolliset ovat kadonneet ihmislasten joukosta.

2 (H12:3) He puhuvat valhetta toinen toisellensa, puhuvat liukkain huulin, kaksimielisin sydämin.

3 (H12:4) Hävittäköön Herra kaikki liukkaat huulet, kielen, joka kerskuen puhuu,

6 (H12:7) Herran sanat ovat selkeitä sanoja, hopeata, joka kirkkaana valuu sulattimesta maahan, seitsenkertaisesti puhdistettua.

7 (H12:8) Sinä, Herra, varjelet heitä, suojelet hänet iäti tältä sukukunnalta.

8 (H12:9) Yltympäri jumalattomat rehentelevät, kun kataluus pääsee valtaan ihmislasten seassa.