1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.

6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.

12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.

14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.

19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,

20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.

21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.

1 Veisuunjohtajalle; koorahilaisten virsi. (H49:2) Kuulkaa tämä, kaikki kansat, ottakaa korviinne, maailman asukkaat kaikki,

2 (H49:3) sekä alhaiset että ylhäiset, niin rikkaat kuin köyhät.

3 (H49:4) Minun suuni puhuu viisautta, minun sydämeni ajatus on ymmärrystä.

4 (H49:5) Minä kallistan korvani kuulemaan mietelauseita, minä selitän ongelmani kannelta soittaen.

5 (H49:6) Miksi minä pelkäisin pahoina päivinä, kun minun vainoojani vääryys piirittää minut?

6 (H49:7) He luottavat tavaroihinsa ja kerskaavat suuresta rikkaudestaan.

7 (H49:8) Kukaan ei voi veljeänsä lunastaa eikä hänestä Jumalalle sovitusta maksaa.

8 (H49:9) Sillä hänen sielunsa lunastus on ylen kallis ja jää iäti suorittamatta,

9 (H49:10) että hän saisi elää iankaikkisesti eikä kuolemaa näkisi.

10 (H49:11) Vaan hänen täytyy nähdä, että viisaat kuolevat, että tyhmät ja järjettömät myös hukkuvat ja jättävät toisille tavaransa.

11 (H49:12) He luulevat, että heidän huoneensa pysyvät iäti ja heidän asuntonsa polvesta polveen; he nimittävät maatiloja nimensä mukaan.

12 (H49:13) Mutta ihminen, mahtavinkaan, ei ole pysyväinen: hän on verrattava eläimiin, jotka hukkuvat.

13 (H49:14) Näin käy niiden, jotka itseensä luottavat, ja heidän perässään niiden, jotka mielistyvät heidän puheisiinsa. Sela.

14 (H49:15) Kuin lammaslauma heidät viedään tuonelaan, kuolema heitä kaitsee, jo huomenna oikeamieliset astuvat heidän ylitsensä; tuonela kalvaa heidän hahmoansa, eikä heillä ole asuntoa.

15 (H49:16) Mutta minun sieluni Jumala lunastaa tuonelan vallasta, sillä hän ottaa minut huomaansa. Sela.

16 (H49:17) Älä pelkää, jos joku rikastuu, jos hänen talonsa komeus karttuu.

17 (H49:18) Sillä kuollessaan ei hän ota mitään mukaansa, eikä hänen komeutensa astu alas hänen jäljessänsä.

18 (H49:19) Vaikka hän eläissänsä kiittää itseään siunatuksi, vaikka sinua ylistetään, kun vietät hyviä päiviä,

19 (H49:20) täytyy sinun mennä isiesi suvun tykö, jotka eivät ikinä enää valoa näe.

20 (H49:21) Ihminen, mahtavinkin, on ymmärrystä vailla, hän on verrattava eläimiin, jotka hukkuvat.