1 Daher, heilige Brüder, Genossen der himmlischen Berufung, betrachtet den Apostel und Hohenpriester unseres Bekenntnisses, Jesum,

2 der treu ist dem, der ihn bestellt O. dazu gemacht hat, wie es auch Moses war in seinem ganzen Hause. Vergl. [4.Mose 12,7]

3 Denn dieser ist größerer Herrlichkeit würdig geachtet worden als Moses, insofern größere Ehre als das Haus der hat, der es bereitet hat.

4 Denn jedes Haus wird von jemand bereitet; der aber alles bereitet hat, ist Gott.

5 Und Moses zwar war treu in seinem ganzen Hause als Diener, zum Zeugnis von dem, was hernach geredet werden sollte;

6 Christus aber als Sohn über sein Haus, dessen Haus wir sind, wenn wir anders die Freimütigkeit und den Ruhm der Hoffnung bis zum Ende standhaft festhalten.

7 Deshalb, wie der Heilige Geist spricht: »Heute, wenn ihr seine Stimme höret,

8 verhärtet eure Herzen nicht, wie in der Erbitterung, an dem Tage der Versuchung in der Wüste,

9 wo eure Väter mich versuchten, indem sie mich prüften, und sie sahen doch meine Werke vierzig Jahre.

10 Deshalb zürnte ich diesem Geschlecht und sprach: Allezeit gehen sie irre mit dem Herzen; aber sie haben meine Wege nicht erkannt.

11 So schwur ich in meinem Zorn: Wenn sie in meine Ruhe eingehen werden!» [Ps 95,7-11]

12 Sehet zu, O. mit Einschaltung der [V. 7]-11: Deshalb [wie der Hl. Geist spricht: »Heute... eingehen werden!«] sehet zu usw Brüder, daß nicht etwa in jemand von euch ein böses Herz des Unglaubens sei in dem Abfallen vom lebendigen Gott,

13 sondern ermuntert euch selbst O. ermahnet einander jeden Tag, solange es »heute« heißt, auf daß niemand von euch verhärtet werde durch Betrug der Sünde.

14 Denn wir sind Genossen des Christus geworden, wenn wir anders den Anfang der Zuversicht bis zum Ende standhaft festhalten,

15 indem O. weil, od. solange als gesagt wird: »Heute, wenn ihr seine Stimme höret, verhärtet eure Herzen nicht, wie in der Erbitterung.«

16 (Denn welche, als sie gehört hatten, haben ihn erbittert? Waren es aber nicht alle, die durch Moses von Ägypten ausgezogen waren?

17 Welchen aber zürnte er vierzig Jahre? Nicht denen, welche gesündigt hatten, deren Leiber W. Glieder in der Wüste fielen?

18 Welchen aber schwur er, daß sie nicht in seine Ruhe eingehen sollten, als nur denen, die ungehorsam gewesen waren? O. nicht geglaubt hatten. Vergl. [Kap. 4,11]; [5.Mose 1,26]; [Ps 106,21-26]

19 Und wir sehen, daß sie nicht eingehen konnten wegen des Unglaubens.)

1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.