1 E GIOBBE rispose, e disse:
2 Sì, veramente voi siete tutt’un popolo, E la sapienza morrà con voi.
3 Anch’io ho senno come voi; Io non sono da men di voi; Ed appo cui non sono cotali cose?
4 Io son quell’uomo ch’è schernito dal suo amico; Ma un tale invoca Iddio, ed egli gli risponderà; L’uomo giusto ed intiero è schernito.
5 Colui che sta per isdrucciolare col piè, E, per estimazione di chi è felice, un tizzone sprezzato
6 I tabernacoli de’ ladroni prosperano, E v’è ogni sicurtà per quelli che dispettano Iddio, Nelle cui mani egli fa cadere ciò che desiderano.
7 E in vero, domandane pur le bestie, ed esse tu l’insegneranno; E gli uccelli del cielo, ed essi te lo dichiareranno;
8 Ovvero, ragionane con la terra, ed essa te l’insegnerà; I pesci del mare eziandio te lo racconteranno.
9 Fra tutte queste creature, Quale è quella che non sappia che la mano del Signore fa questo?
10 Nella cui mano è l’anima d’ogni uomo vivente, E lo spirito d’ogni carne umana.
11 L’orecchio non prova egli le parole, Come il palato assapora le vivande?
12 Ne’ vecchi è la sapienza, E nella grande età è la prudenza.
13 Appo lui è la sapienza e la forza; A lui appartiene il consiglio e l’intelligenza.
14 Ecco, se egli ruina, la cosa non può esser riedificata; Se serra alcuno, non gli può essere aperto.
15 Ecco, se egli rattiene le acque, elle si seccano; E se le lascia scorrere, rivoltano la terra sottosopra.
16 Appo lui è forza e ragione; A lui appartiene chi erra, e chi fa errare.
17 Egli ne mena i consiglieri spogliati, E fa impazzare i giudici.
18 Egli scioglie il legame dei re, E stringe la cinghia sopra i lor propri lombi.
19 Egli ne mena i rettori spogliati, E sovverte i possenti.
20 Egli toglie la favella agli eloquenti, E leva il senno a’ vecchi.
21 Egli spande lo sprezzo sopra i nobili, E rallenta la cintura de’ possenti.
22 Egli rivela le cose profonde, traendole fuor delle tenebre; E mette fuori alla luce l’ombra della morte.
23 Egli accresce le nazioni, ed altesì le distrugge; Egli sparge le genti, ed altresì le riduce insieme.
24 Egli toglie il senno a’ capi de’ popoli della terra, E li fa andar vagando per luoghi deserti, ove non ha via alcuna.
25 Vanno a tentone per le tenebre, senza luce alcuna: Ed egli li fa andare errando come un uomo ebbro
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.
3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?
4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.
5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.
6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}
7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,
8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.
9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,
10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?
11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?
12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.
13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.
14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.
15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.
16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.
17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.
18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.
19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.
20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.
21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.
22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.
23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.
24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;
25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.