1 Ecco, l’occhio mio ha vedute tutte queste cose, L’orecchio mio le ha udite, e le ha intese.

2 Quanto sapete voi, so anch’io; Io non son da men di voi.

3 E pure io parlerò all’Onnipotente; Io avrò a grado di venire a ragione con lui.

4 Ma certo, quant’è a voi, voi siete rappezzatori di menzogna; Voi siete medici da nulla tutti quanti.

5 Oh! vi taceste pur del tutto, Ciò vi sarebbe reputato in saviezza!

6 Deh! ascoltate la difesa della mia ragione, Ed attendete agli argomenti delle mie labbra.

7 Convienvisi in favor di Dio parlar perversamente, E per rispetto suo parlar frodolentemente?

8 Convienvisi aver riguardo alla qualità sua? Convienvisi litigar per Iddio?

9 Sarebbe egli ben per voi ch’egli vi esaminasse? Gabberestelo voi come si gabba un uomo?

10 Egli del certo vi arguirà, Se di nascosto avete riguardo alla qualità delle persone.

11 La sua altezza non vi sgomenterà ella? Lo spavento di lui non vi caderà egli addosso?

12 I vostri detti memorandi son simili a cenere; Ed i vostri sublimi ragionamenti a mucchi di fango

13 Tacetevi, e lasciatemi stare, ed io parlerò; E passimi addosso che che sia.

14 Perchè mi strappo io la carne co’ denti, E perchè tengo l’anima mia nella palma della mia mano?

15 Ecco, uccidami egli pure; sì spererò in lui; Ma tuttavia difenderò le mie vie nel suo cospetto.

16 Ed egli stesso mi sarà in salvazione; Perciocchè l’ipocrita non gli verrà davanti.

17 Ascoltate attentamente il mio ragionamento; Ed entrivi negli orecchi la mia dichiarazione.

18 Ecco ora, quando io avrò esposta per ordine la mia ragione, Io so che sarò trovato giusto.

19 Chi è colui che voglia litigar meco? Conciossiachè di presente mi tacerò, e spirerò.

20 Sol non farmi due cose, Ed allora io non mi nasconderò dal tuo cospetto.

21 Allontana la tua mano d’addosso a me, E non mi spaventi il tuo terrore.

22 E poi chiama, ed io risponderò; Ovvero, io parlerò, e tu rispondimi

23 Quante iniquità e peccati ho io? Mostrami il mio misfatto, e il mio peccato.

24 Perchè nascondi la tua faccia, E mi reputi tuo nemico?

25 Stritolerai tu una fronda sospinta? O perseguiterai tu della stoppia secca?

26 Che tu mi sentenzii a pene amare, E mi faccia eredar l’iniquità della mia fanciullezza!

27 E metta i miei piedi ne’ ceppi, E spii tutti i miei sentieri, E stampi le tue pedate in su le radici de’ miei piedi!

28 Onde costui si disfa come del legno intarlato, Come un vestimento roso dalle tignuole

1 Se, alt sammen har mitt øie sett, mitt øre hørt og merket sig.

2 Det I vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for eder.

3 Men jeg vil tale til den Allmektige, og jeg har lyst til å rettferdiggjøre mig for Gud.

4 Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.

5 Gid I vilde tie stille! Det skulde bli regnet eder til visdom.

6 Hør nu på min tilrettevisning og merk på refselsene fra mine leber!

7 Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?

8 Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?

9 Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre ham, som en narrer et menneske?

10 Han vil tukte eder, om I i lønndom tar parti for ham.

11 Vil ikke hans høihet forferde eder, og redselen for ham falle over eder?

12 Eders tankesprog er askesprog; eders skanser* blir til skanser av ler. / {* d.e. bevisgrunner.}

13 Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!

14 Hvorfor skulde jeg bære mitt kjøtt mellem mine tenner*? Jeg vil legge mitt liv i min hånd**. / {* søke å redde mitt liv.} / {** sette det på spill.}

15 Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.

16 Også det skal bli mig til frelse; for ingen gudløs kommer for hans åsyn.

17 Hør da nøie på mitt ord og la min forklaring trenge inn i eders ører!

18 Se, jeg har saken i orden; jeg vet jeg skal få rett.

19 Hvem er den som vil gå i rette med mig? Ja, da vil jeg tie og opgi ånden.

20 Bare to ting må du ikke gjøre mot mig, da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn:

21 Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!

22 Så kall da, og jeg skal svare; eller la mig tale, og svar du mig!

23 Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La mig få vite min brøde og min synd!

24 Hvorfor skjuler du ditt åsyn og holder mig for din fiende?

25 Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -

26 siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger

27 og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,

28 og dette gjør du mot en som tæres bort som makk-ett tre, som et klædebon møllet har ett.