1 ED Elifaz Temanita rispose e disse:

2 Deve un uomo savio pronunziare opinioni vane, Ed empiersi il ventre di vento orientale?

3 Ed argomentar con parole inutili, E con ragionamenti onde non può trarre alcun vantaggio?

4 Sì certo, tu annulli il timor di Dio, Ed impedisci l’orazione che deve farsi davanti a lui.

5 Perciocchè la tua bocca dimostra la tua iniquità, Poichè tu hai scelto il parlar de’ frodolenti.

6 La tua bocca ti condanna, e non io; E le tue labbra testificano contro a te.

7 Sei tu il primiero uomo che sia nato nel mondo? O sei tu stato formato avanti i colli?

8 Hai tu udito il segreto di Dio, E ne hai tu sottratta a te la sapienza?

9 Che sai tu, che noi non sappiamo? Che intendi tu, che non sia appo noi?

10 Fra noi vi è eziandio alcun canuto, alcun molto vecchio, Più attempato che tuo padre.

11 Son le consolazioni di Dio troppo poca cosa per te? Hai tu alcuna cosa riposta appo te?

12 Perchè ti trasporta il cuor tuo? E perchè ammiccano gli occhi tuoi,

13 Che tu rivolga il tuo soffio, E proferisca della tua bocca parole contro a Dio?

14 Che cosa è l’uomo, ch’egli sia puro? E che cosa è chi è nato di donna, ch’egli sia giusto?

15 Ecco, egli non si fida ne’ suoi santi, Ed i cieli non son puri nel suo cospetto;

16 Quanto più abbominevole e puzzolente È l’uomo, che beve l’iniquità come acqua?

17 Io ti dichiarerò, ascoltami pure, E ti racconterò ciò che io ho veduto;

18 Il che i savi hanno narrato, E non l’hanno celato, avendolo ricevuto da’ padri loro;

19 A’ quali soli la terra fu data, E per mezzo i cui paesi non passò mai straniero.

20 L’empio è tormentato tutti i giorni della sua vita; Ed al violento è riposto un piccol numero d’anni.

21 Egli ha negli orecchi un romor di spaventi; In tempo di pace il guastatore gli sopraggiunge.

22 Egli non si fida punto di potere uscir delle tenebre; Egli sta sempre in guato, aspettando la spada.

23 Egli va tapinando per cercar dove sia del pane; Egli sa che ha in mano tutto presto il giorno delle tenebre.

24 Angoscia e tribolazione lo spaventano; Lo sopraffanno come un re apparecchiato alla battaglia.

25 Perciocchè egli ha distesa la sua mano contro a Dio, E si è rinforzato contro all’Onnipotente;

26 E gli è corso col collo fermo, Co’ suoi spessi e rilevati scudi;

27 Perciocchè egli ha coperto il suo viso di grasso, Ed ha fatte delle pieghe sopra i suoi fianchi;

28 Ed è abitato in città desolate, in case disabitate, Ch’erano preste ad esser ridotte in monti di ruine.

29 Egli non arricchirà, e le sue facoltà non saranno stabili, E il suo colmo non si spanderà nella terra.

30 Egli non si dipartirà giammai dalle tenebre, La fiamma seccherà i suoi rampolli, Ed egli sarà portato via dal soffio della bocca di Dio.

31 Non confidisi già nella vanità, dalla quale è sedotto; Perciocchè egli muterà stato, e sarà ridotto al niente.

32 Questo mutamento si compierà fuor del suo tempo, E i suoi rami non verdeggeranno.

33 Il suo agresto sarà rapito come quel d’una vigna, E le sue gemme saranno sbattute come quelle di un ulivo.

34 Perciocchè la raunanza de’ profani sarà deserta, E il fuoco divorerà i tabernacoli di quelli che prendon presenti;

35 I quali concepiscono perversità, e partoriscono iniquità, E il cui ventre macchina fraude

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.