1 Il mio spirito si dissolve, I miei giorni sono spenti, I sepolcri mi aspettano.

2 Non ho io appresso di me degli schernitori? E l’occhio mio non dev’egli sopportare le loro provocazioni?

3 Deh! metti pegno, dammi sicurtà per piatir teco; Chi sarà colui che mi toccherà nella mano?

4 Perciocchè, quant’è a costoro, tu hai nascosto il senno al cuor loro, E però tu non li innalzerai.

5 Di chi parla fra gli amici per lusinga Anche gli occhi de’ figliuoli saranno consumati.

6 Egli mi ha posto per servir di proverbio a’ popoli, Ed io sono pubblicamente menato attorno in sul tamburo.

7 E l’occhio mio è tutto raggrinzato di sdegno, E tutte le mie membra son simili ad un’ombra.

8 Gli uomini diritti stupiranno di questo, E l’innocente se ne commoverà per cagion dell’ipocrita.

9 Ma pure il giusto si atterrà alla sua via, E colui ch’è puro di mani vie più si raffermerà

10 Or ravvedetevi pure voi tutti, e poi venite; Non troverò io alcun savio fra voi?

11 I miei giorni son passati via; I miei disegni, i proponimenti del mio cuore son rotti.

12 La notte mi è cangiata in giorno, La luce è di presso seguita dalle tenebre.

13 Se io mi trattengo di speranza, il sepolcro sarà la mia casa, Io farò il mio letto nelle tenebre.

14 Già ho gridato alla fossa: Tu sei mio padre; Ed a’ vermini: Voi siete la madre, e la sorella mia.

15 Ed ove è ora la mia speranza? Sì, la mia speranza? chi la potrà vedere?

16 Le mie speranze scenderanno nel fondo del sepolcro; Conciossiachè il riposo di tutti ugualmente sia nella polvere

1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}