1 E BILDAD Suhita rispose, e disse:
2 Fino a quando non metterete fine a’ ragionamenti? Intendete prima, e poi parleremo insieme.
3 Perchè siamo noi riputati per bestie? E perchè ci avete voi a schifo?
4 O tu, che laceri l’anima tua nel tuo cruccio, Sarà la terra abbandonata per cagion tua, E saranno le roccie trasportate dal luogo loro?
5 Sì, la luce degli empi sarà spenta, E niuna favilla del fuoco loro rilucerà.
6 La luce sarà oscurata nel lor tabernacolo. E la lor lampana sarà spenta intorno a loro.
7 I lor fieri passi saran ristretti, E il lor proprio consiglio li traboccherà abbasso;
8 Perciocchè essi si gitteranno nel laccio co’ piedi loro, E cammineranno sopra la rete.
9 Il laccio prenderà loro il calcagno, Il ladrone farà loro forza e violenza.
10 La fune sarà loro nascosta in terra, E la trappola in sul sentiero
11 Spaventi li conturberanno d’ogn’intorno, E li faranno fuggire in rotta.
12 La lor forza sarà affamata, E la calamità sarà loro apparecchiata allato.
13 Il primogenito della morte divorerà le membra della lor pelle; Divorerà le membra loro.
14 La lor confidanza sarà divelta dal lor tabernacolo; E ciò li farà camminare al re degli spaventi.
15 Abiteranno ne’ lor tabernacoli che non saranno più loro; Ei si spargerà del solfo in su le loro stanze.
16 Disotto le lor radici si seccheranno, E disopra i lor rami saranno tagliati.
17 La lor memoria perirà d’in su la terra, E non avranno nome alcuno sopra le piazze.
18 Saranno spinti dalla luce nelle tenebre, E saranno cacciati fuor del mondo.
19 Non avranno figliuoli, nè nipoti fra il lor popolo, Nè alcuno che sopravviva loro nelle loro abitazioni.
20 La posterità stupirà del lor giorno, Come gli antenati ne avranno avuto orrore.
21 Certo tali saranno gli abitacoli de’ perversi, E tal sarà il luogo di coloro che non conoscono Iddio
1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.
3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?
4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?
5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.
6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.
7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;
8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.
9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.
10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.
11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.
12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.
13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}
14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.
15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.
16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.
17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.
18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.
19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.
20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}
21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.