1 E GIOBBE rispose, e disse:
2 Date udienza al mio ragionamento, E ciò mi sarà in vece delle vostre consolazioni.
3 Comportatemi che io parli; E poichè avrò parlato, beffatevi pure.
4 Quant’è a me, il mio lamento si addirizza egli ad un uomo? E perchè non sarebbe distretto lo spirito mio?
5 Riguardate a me, e stupite, E mettetevi la mano in su la bocca.
6 Io stesso, quando me ne ricordo, sono tutto attonito, E la carne mia ne prende orrore
7 Perchè vivono gli empi? Perchè invecchiano, ed anche son forti e vigorosi?
8 La lor progenie è stabilita nel lor cospetto, insieme con loro; E i lor discendenti son davanti agli occhi loro.
9 Le case loro non sono se non pace, senza spavento; E la verga di Dio non è sopra loro.
10 I lor tori ammontano, e non fallano; Le lor vacche figliano, e non isperdono.
11 Essi mandano fuori i lor fanciulletti come pecore; E i lor figliuoli van saltellando.
12 Essi alzano la voce col tamburo e con la cetera; E si rallegrano al suon dell’organo.
13 Logorano la loro età in piacere, E poi in un momento scendono nel sepolcro.
14 Quantunque abbiano detto a Dio: Dipartiti da noi; Perciocchè noi non prendiam piacere nella conoscenza delle tue vie.
15 Che è l’Onnipotente, che noi gli serviamo? E che profitto faremo se lo preghiamo?
16 Ecco, il ben loro non è egli nelle lor mani? Sia il consiglio degli empi lungi da me
17 Quante volte avviene egli che la lampana degli empi sia spenta, E che la lor ruina venga loro addosso, E che Iddio dia loro tormenti nella sua ira per lor parte?
18 E che sieno come paglia al vento, E come pula che il turbo invola?
19 E che Iddio riserbi a’ lor figliuoli la violenza da loro usata; O che egli la renda a loro stessi, e ch’essi lo sentano?
20 E che gli occhi loro veggano la lor ruina, E ch’essi bevano dell’ira dell’Onnipotente?
21 Perciocchè del rimanente, quale affezione avranno essi alle lor case, Da che il numero de’ lor mesi sarà stato troncato?
22 Potrebbesi insegnar scienza a Dio? Conciossiachè egli sia quel che giudica gli eccelsi.
23 Colui muore nel colmo della felicità, In compiuta pace e tranquillità.
24 Le sue secchie son piene di latte, E le sue ossa sono abbeverate di midolla.
25 E costui muore, essendo in amaritudine d’animo, E non avendo giammai mangiato con diletto.
26 Amendue giacciono nella polvere, E i vermini li coprono
27 Ecco, io conosco i vostri pensamenti, E i malvagi discorsi che voi fate contro a me a torto.
28 Perciocchè voi direte: Ove è la casa del magnifico? Ed ove sono i padiglioni ove abitavano gli empi?
29 Non vi siete voi giammai informati da coloro che fanno viaggi? Voi non disdirete già i segnali ch’essi ne dànno;
30 Che il malvagio è riparato al giorno della ruina, Quando le ire sono sparse.
31 Chi gli rappresenterà la sua via in faccia? E chi gli farà la retribuzione di ciò ch’egli ha fatto?
32 Poi appresso egli è portato ne’ sepolcri, E non attende più ad altro che all’avello.
33 I cespi della valle gli son dolci; Ed egli si tira dietro tutti gli uomini, Siccome davanti a lui ne son iti innumerabili.
34 Come dunque mi consolate voi vanamente? Conciossiachè nelle vostre repliche vi sia sempre della prevaricazione
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.
14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
16 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}
17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
19 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}
20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.