1 E GIOBBE rispose, e disse:

2 Ancor oggi il mio lamento è ribellione; Benchè la mia piaga sia aggravata sopra i miei sospiri.

3 Oh! sapessi io pure ove trovare Iddio! Io andrei infino al suo trono;

4 Io sporrei per ordine la mia ragione nel suo cospetto, Ed empierei la mia bocca di argomenti;

5 Io saprei le parole ch’egli mi risponderebbe, E intenderei ciò ch’egli mi direbbe.

6 Contenderebbe egli meco con grandezza di forza? No; anzi egli avrebbe riguardo a me.

7 Ivi l’uomo diritto verrebbe a ragione con lui, Ed io sarei in perpetuo liberato dal mio giudice

8 Ecco, se io vo innanzi, egli non vi è; Se indietro, io non lo scorgo;

9 Se a man sinistra, quando egli opera, io nol veggo; Se a man destra, egli si nasconde, ed io non posso vederlo.

10 Quando egli avrà conosciuta la mia via, E mi avrà esaminato, io uscirò fuori come oro.

11 Il mio piè si è attenuto alle sue pedate; Io ho guardata la sua via, e non me ne son rivolto.

12 Ed anche non ho rimosso d’innanzi a me il comandamento delle sue labbra; Io ho riposte appo me le parole della sua bocca, Più caramente che la mia provvisione ordinaria

13 Ma, se egli è in un proponimento, chi ne lo storrà? Se l’anima sua desidera di fare una cosa, egli la farà.

14 Egli certo compierà ciò ch’egli ha statuito di me; E molte tali cose sono appo lui.

15 Perciò io sono smarrito per cagion di lui; Se io ci penso, io ho spavento di lui.

16 Certo Iddio mi ha fatto struggere il cuore, E l’Onnipotente mi ha conturbato.

17 Perchè non sono io stato troncato, per non veder le tenebre? E perchè ha egli nascosta l’oscurità d’innanzi a me?

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}

16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.