1 E GIOBBE rispose, e disse:

2 O quanto hai tu bene aiutato il debole, Ed hai salvato il braccio fiacco!

3 O quanto hai tu ben consigliato colui che è privo di sapienza, E gli hai largamente dimostrata la ragione!

4 A cui hai tu tenuti questi ragionamenti? E lo spirito di cui è uscito di te?

5 I giganti sono stati formati da Dio, E gli animali che stanno nelle acque sono stati formati sotto esse.

6 L’inferno è ignudo davanti a lui, E non vi è copritura alcuna al luogo della perdizione.

7 Egli distende l’Aquilone in sul vuoto, Egli tiene sospesa la terra in su niente.

8 Egli serra le acque nelle sue nuvole, E non però si schiantano le nubi sotto esse.

9 Egli tavola la superficie del suo trono, Egli spande la sua nuvola sopra esso.

10 Egli ha con la sesta posto un certo termine intorno alle acque, Il qual durerà infino alla fine della luce e delle tenebre.

11 Le colonne de’ cieli sono scrollate, Ed attonite, quando egli le sgrida.

12 Egli ha fesso il mare con la sua forza, E col suo senno ha trafitto Rahab.

13 Egli ha col suo Spirito adorni i cieli; La sua mano ha formato il serpente guizzante.

14 Ecco, queste cose son solo alcune particelle delle sue vie; E quanto poco è quel che noi ne abbiamo udito? E chi potrà intendere il tuono delle sue potenze?

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!

3 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!

4 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?

5 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.

6 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.

7 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.

8 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.

9 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.

11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.

13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.

14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?