Marcos 6 - Bíblia Online

POI, egli si partì di là, e venne nella sua patria, e i suoi discepoli lo seguitarono. 
E venuto il sabato, egli si mise ad insegnar nella sinagoga; e molti, udendolo, sbigottivano, dicendo: Onde ha costui queste cose? e quale è questa sapienza che gli è data? ed onde è che cotali potenti operazioni son fatte per mano sua? 
Non è costui quel falegname, figliuol di Maria, fratel di Giacomo, di Iose, di Giuda, e di Simone? e non sono le sue sorelle qui appresso di noi? Ed erano scandalezzati in lui. 
Ma Gesù disse loro: Niun profeta è disonorato, se non nella sua patria, e fra i suoi parenti, e in casa sua. 
E non potè quivi fare alcuna potente operazione, salvo che, poste le mani sopra alcuni pochi infermi, li sanò. 
E si maravigliava della loro incredulità; e andava attorno per le castella, insegnando 
ED egli chiamò a sè i dodici, e prese a mandarli a due a due; e diede loro podestà sopra gli spiriti immondi. 
E comandò loro che non prendessero nulla per lo viaggio, se non solo un bastone; non tasca, non pane, non moneta nelle lor cinture. 
E che fossero sol calzati di sandali, e non portassero due toniche indosso. 
Disse loro ancora: Dovunque sarete entrati in alcuna casa, dimorate in quella, finchè usciate di quel luogo. 
E se alcuni non vi ricevono, e non vi ascoltano, partitevi di là, e scotete la polvere di sotto a’ vostri piedi, in testimonianza contro a loro. Io vi dico in verità, che Sodoma e Gomorra saranno più tollerabilmente trattate nel giorno del giudizio, che quella città. 
Essi adunque, partitisi, predicavano che gli uomini si ravvedessero. 
E cacciavano molti demoni, ed ungevano d’olio molti infermi e li sanavano 
OR il re Erode udì parlar di Gesù, perciocchè il suo nome era divenuto chiaro, e diceva: Quel Giovanni che battezzava è risuscitato da’ morti; e perciò le potenze operano in lui. 
Altri dicevano: Egli è Elia; ed altri: Egli è un profeta, pari ad un de’ profeti. 
Ma Erode, udite quelle cose, disse: Egli è quel Giovanni, che io ho decapitato; esso è risuscitato da’ morti. 
Perciocchè esso Erode avea mandato a prender Giovanni, e l’avea messo nei legami in prigione, a motivo di Erodiada, moglie di Filippo, suo fratello; perciocchè egli l’avea sposata, 
e Giovanni avea detto ad Erode: Ei non ti è lecito di aver la moglie del tuo fratello. 
Ed Erodiada gliene avea mal talento; e volentieri l’avrebbe fatto morire, ma non poteva. 
Perciocchè Erode temeva Giovanni, conoscendolo uomo giusto, e santo; e l’osservava; ed avendolo udito, faceva molte cose, e volentieri l’udiva. 
Ora, venuto un giorno opportuno, che Erode, nel giorno della sua natività, feceva un convito a’ suoi grandi, e capitani, ed a’ principali della Galilea; 
la figliuola di essa Erodiada entrò, e ballò, e piacque ad Erode, ed a coloro ch’erano con lui a tavola. E il re disse alla fanciulla: Domandami tutto ciò che vorrai, ed io tel donerò. 
E le giurò, dicendo: Io ti donerò tutto ciò che mi chiederai, fino alla metà del mio regno. 
Ed essa uscì e disse a sua madre: Che chiederò? Ed ella disse: La testa di Giovanni Battista. 
E subito rientrò frettolosamente al re, e gli fece la domanda, dicendo: Io desidero che subito tu mi dia in un piatto la testa di Giovanni Battista. 
E benchè il re se ne attristasse grandemente, pur nondimeno per li giuramenti, e per rispetto di coloro ch’eran con lui a tavola, non gliel volle disdire. 
E subito, mandato un sergente, comandò che fosse recata la testa di esso. 
E quello andò e lo decapitò in prigione, e portò la sua testa in un piatto, e la diede alla fanciulla, e la fanciulla la diede a sua madre. 
E i discepoli di esso, udito ciò, vennero e tolsero il suo corpo morto, e lo posero in un monumento 
OR gli Apostoli si accolsero appresso di Gesù, e gli rapportarono ogni cosa, tutto ciò che avean fatto ed insegnato. 
Ed egli disse loro: Venite voi in disparte, in qualche luogo solitario, e riposatevi un poco; perciocchè coloro che andavano e venivano erano in gran numero, talchè quelli non aveano pur agio di mangiare. 
E se ne andarono in su la navicella in un luogo solitario in disparte. 
E la moltitudine li vide partire, e molti lo riconobbero; ed accorsero là a piè da tutte le città, e giunsero avanti loro, e si accolsero appresso di lui. 
E Gesù smontato, vide una gran moltitudine, e si mosse a compassione inverso loro; perciocchè erano come pecore che non hanno pastore; e si mise ad insegnar loro molte cose. 
Ed essendo già tardi, i suoi discepoli vennero a lui, e gli dissero: Questo luogo è deserto, e già è tardi. 
Licenzia questa gente, acciocchè vadano per le villate, e per le castella d’intorno, e si comperino del pane, perciocchè non hanno nulla da mangiare. 
Ma egli, rispondendo, disse loro: Date lor voi da mangiare. Ed essi gli dissero: Andremmo noi a comperar per dugento denari di pane, e darem loro da mangiare? 
Ed egli disse loro: Quanti pani avete? andate, e vedete. Ed essi, dopo essersene accertati, dissero: Cinque, e due pesci. 
Ed egli comandò loro che il facesser tutti coricar sopra l’erba verde, per brigate. 
Ed essi si coricarono per cerchi, a cento, ed a cinquanta, per cerchio. 
Poi prese i cinque pani, e i due pesci, e levò gli occhi al cielo, e fece la benedizione; poi ruppe i pani, e li diede a’ suoi discepoli, acciocchè li mettessero davanti a loro: egli spartì eziandio i due pesci a tutti. 
E tutti mangiarono, e furon saziati. 
E i discepoli levaron de’ pezzi de’ pani dodici corbelli pieni, ed anche qualche rimanente de’ pesci. 
Or coloro che avean mangiato di que’ pani erano cinquemila uomini 
E TOSTO appresso egli costrinse i suoi discepoli a montar nella navicella, ed a trarre innanzi a lui all’altra riva, verso Betsaida, mentre egli licenziava la moltitudine. 
Poi, quando l’ebbe accommiatata, se ne andò in sul monte, per orare. 
E, fattosi sera, la navicella era in mezzo del mare, ed egli era in terra tutto solo. E vide i discepoli che travagliavano nel vogare, 
perciocchè il vento era loro contrario; e intorno alla quarta vigilia della notte, egli venne a loro, camminando sopra il mare; e voleva passar oltre a loro. 
Ma essi, vedutolo camminar sopra il mare, pensarono che fosse una fantasima, e sclamarono. Perciocchè tutti lo videro, e furon turbati; 
ma egli tosto parlò con loro, e disse: State di buon cuore, son io, non temiate. 
E montò a loro nella navicella, e il vento si acquetò; ed essi vie più sbigottirono in loro stessi, e si maravigliarono. 
Perciocchè non aveano posto mente al fatto de’ pani; perciocchè il cuor loro era stupido. 
E, passati all’altra riva, vennero nella contrada di Gennesaret, e presero terra. 
E, quando furono smontati dalla navicella, subito la gente lo riconobbe. 
E, correndo qua e là per tutta quella contrada circonvicina, prese a portare attorno in letticelli i malati, là dove udiva ch’egli fosse. 
E dovunque egli entrava, in castella, o in città, o in villate, la gente metteva gl’infermi nelle piazze, e lo pregava che sol potessero toccare il lembo della sua vesta; e tutti quelli che lo toccavano erano guariti 

Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham. 
Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender! 
Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham. 
Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus. 
Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem; 
og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte. 
Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. 
Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet, 
men ha sko på, og ikke to kjortler. 
Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted. 
Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem. 
Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig, 
og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem. 
Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham. 
Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene. 
Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde. 
For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne. 
Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru. 
Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det. 
For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne. 
Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea, 
og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det! 
Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike. 
Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode. 
Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat. 
Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne. 
Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode. 
Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor. 
Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav. 
Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært. 
Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat. 
Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv. 
Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem. 
Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget. 
Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; 
la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete! 
Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete? 
Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker. 
Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag. 
Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti. 
Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle. 
Og de åt alle og blev mette; 
og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene. 
Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn. 
Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted. 
Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede. 
Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land. 
Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem. 
Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek; 
for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke! 
Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring. 
For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet. 
Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der. 
Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen, 
og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var. 
Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet. 

Marcos 7

Veja também

Amor próprio e autoestima à luz da Palavra de Deus

O que a Bíblia diz sobre amor ao próximo no contexto familiar?