1 Orazione dell’afflitto, essendo angosciato, e spandendo il suo lamento davanti a Dio. SIGNORE, ascolta la mia orazione, E venga il mio grido infino a te.
2 Non nasconder la tua faccia da me; Nel giorno che io sono in distretta, inchina a me il tuo orecchio; Nel giorno che io grido, affrettati a rispondermi.
3 Perciocchè i miei giorni son venuti meno come fumo, E le mie ossa sono arse come un tizzone.
4 Il mio cuore è stato percosso come erba, Ed è seccato; Perciocchè io ho dimenticato di mangiare il mio pane.
5 Le mie ossa sono attaccate alla mia carne, Per la voce de’ miei gemiti.
6 Io son divenuto simile al pellicano del deserto; E son come il gufo delle solitudini.
7 Io vegghio, e sono Come il passero solitario sopra il tetto. I miei nemici mi fanno vituperio tuttodì;
8 Quelli che sono infuriati contro a me fanno delle esecrazioni di me.
9 Perciocchè io ho mangiata la cenere come pane, Ed ho temperata la mia bevanda con lagrime.
10 Per la tua indegnazione, e per lo tuo cruccio; Perciocchè, avendomi levato ad alto, tu mi hai gettato a basso.
11 I miei giorni son come l’ombra che dichina; Ed io son secco come erba
12 Ma tu, Signore, dimori in eterno E la tua memoria è per ogni età.
13 Tu ti leverai, tu avrai compassione di Sion; Perciocchè egli è tempo di averne pietà; Perciocchè il termine è giunto.
14 Imperocchè i tuoi servitori hanno affezione alle pietre di essa, Ed hanno pietà della sua polvere.
15 E le genti temeranno il Nome del Signore, E tutti i re della terra la tua gloria,
16 Quando il Signore avrà riedificata Sion, Quando egli sarà apparito nella sua gloria,
17 Ed avrà volto lo sguardo all’orazione de’ desolati, E non avrà sprezzata la lor preghiera.
18 Ciò sarà scritto all’età a venire; E il popolo che sarà creato loderà il Signore.
19 Perciocchè egli avrà riguardato dall’alto luogo della sua santità; Perciocchè il Signore avrà mirato dal cielo verso la terra;
20 Per udire i gemiti de’ prigioni; Per isciogliere quelli ch’erano condannati a morte;
21 Acciocchè si narri in Sion il Nome del Signore, E la sua lode in Gerusalemme.
22 Quando i popoli e i regni saranno raunati insieme, Per servire al Signore
23 Egli ha tra via abbattute le mie forze; Egli ha scorciati i miei giorni.
24 Io dirò: O Dio mio, non farmi trapassare al mezzo de’ miei dì; I tuoi anni durano per ogni età.
25 Tu fondasti già la terra; E i cieli son l’opera delle tue mani;
26 Queste cose periranno, ma tu dimorerai; Ed esse invecchieranno tutte, come un vestimento; Tu le muterai come una vesta, e trapasseranno.
27 Ma tu sei sempre lo stesso, E gli anni tuoi non finiranno giammai.
28 I figliuoli de’ tuoi servitori abiteranno, E la progenie loro sarà stabilita nel tuo cospetto
1 En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn.
2 Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig!
3 Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig!
4 For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand.
5 Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød.
6 For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt.
7 Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder.
8 Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket.
9 Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.}
10 For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt
11 for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.
12 Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt.
13 Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.
14 Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet.
15 For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv.
16 Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.
17 For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet.
18 Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn.
19 Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren.
20 For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden
21 for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn,
22 forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem,
23 når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren.
24 Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.
25 Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.
26 Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning.
27 De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,
28 men du er den samme, og dine år får ingen ende.
29 Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn.