1 BENEDICI, anima mia, il Signore; O Signore Iddio mio, tu sei sommamente grande; Tu sei vestito di gloria e di magnificenza.

2 Egli si ammanta di luce come di una vesta; Egli tende il cielo come una cortina.

3 Egli fa i palchi delle sue sale nelle acque; Egli pone le nuvole per suo carro: Egli passeggia sopra le ale del vento.

4 Egli fa i venti suoi Angeli, E il fuoco divampante suoi ministri.

5 Egli ha fondata la terra sulle sue basi; Giammai in perpetuo non sarà smossa.

6 Tu l’avevi già coperta dell’abisso, come d’una vesta; Le acque si erano fermate sopra i monti.

7 Esse fuggirono per lo tuo sgridare; Si affrettarono per la voce del tuo tuono;

8 Erano salite sopra i monti; ma discesero nelle valli, Al luogo che tu hai loro costituito.

9 Tu hai loro posto un termine, il qual non trapasseranno; E non torneranno a coprir la terra

10 Egli è quel che manda le fonti per le valli, Onde esse corrono fra i monti;

11 Abbeverano tutte le bestie della campagna; Gli asini salvatichi spengono la lor sete con esse.

12 Presso a quelle si riparano gli uccelli del cielo; Fanno sentir di mezzo alle frondi le lor voci.

13 Egli adacqua i monti dalle sue stanze sovrane; La terra è saziata del frutto delle sue opere.

14 Egli fa germogliar l’erba per le bestie; E l’erbaggio per lo servigio dell’uomo, Facendo uscire della terra il pane.

15 Egli rallegra il cuor dell’uomo col vino, Egli fa risplender la faccia coll’olio, E sostenta il cuor dell’uomo col pane.

16 Gli alberi del Signore ne son saziati; I cedri del Libano ch’egli ha piantati;

17 Dove gli uccelli si annidano; Gli abeti, che son la stanza della cicogna.

18 Gli alti monti sono per li cavriuoli; Le rocce sono il ricetto de’ conigli

19 Egli ha fatta la luna per le stagioni; Il sole conosce il suo occaso.

20 Tu mandi le tenebre, ed e’ si fa notte, Nella quale tutte le fiere delle selve vanno attorno.

21 I leoncelli rugghiano dietro alla preda, E per chiedere a Dio il lor pasto.

22 Ma, tosto ch’è levato il sole, si raccolgono, E giacciono ne’ lor ricetti.

23 Allora l’uomo esce alla sua opera, Ed al suo lavoro, infino alla sera.

24 Quanto grandi sono, o Signore, le tue opere! Tu le hai tutte fatte con sapienza; La terra è piena de’ tuoi beni.

25 Ecco, il mar grande ed ampio: Quivi son rettili senza numero, Amimali piccoli e grandi.

26 Quivi nuotano le navi, E il Leviatan che tu hai formato per ischerzare in esso.

27 Tutti gli animali sperano in te, Che tu dii loro il lor cibo al suo tempo.

28 Se tu lo dài loro, lo ricolgono; Se tu apri la tua mano, son saziati di beni.

29 Se tu nascondi la tua faccia, sono smarriti; Se tu ritiri il fiato loro, trapassano, E ritornano nella lor polvere.

30 Se tu rimandi il tuo spirito son creati; E tu rinnuovi la faccia della terra

31 Sia la gloria del Signore in eterno; Rallegrisi il Signore nelle sue opere;

32 Il quale se riguarda verso la terra, ella trema; Se tocca i monti, essi fumano.

33 Io canterò al Signore, mentre viverò; Io salmeggerò all’Iddio mio, tanto che io durerò.

34 Il mio ragionamento gli sarà piacevole, Io mi rallegrerò nel Signore.

35 Vengano meno i peccatori d’in su la terra, E gli empi non sieno più. Anima mia, benedici il Signore. Alleluia

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}