1 ALLELUIA. Celebrate il Signore; perciocchè egli è buono; Perciocchè la sua benignità è in eterno.
2 Chi potrà raccontar le potenze del Signore? Chi potrà pubblicar tutta la sua lode?
3 Beati coloro che osservano la dirittura, Che fanno ciò ch’è giusto in ogni tempo.
4 Ricordati di me, o Signore, Secondo la tua benevolenza verso il tuo popolo; Visitami colla tua salute;
5 Acciocchè io vegga il bene de’ tuoi eletti, E mi rallegri dell’allegrezza della tua gente, E mi glorii colla tua eredità
6 Noi, e i nostri padri, abbiam peccato, Abbiamo operato iniquamente ed empiamente.
7 I nostri padri in Egitto non considerarono le tue maraviglie, Non si ricordarono della grandezza delle tue benignità; E si ribellarono presso al mare, nel Mar rosso.
8 Ma pure il Signore li salvò per l’amor del suo Nome, Per far nota la sua potenza;
9 E sgridò il Mar rosso, ed esso si seccò; E li fece camminar per gli abissi, come per un deserto.
10 E li salvò di man di coloro che li odiavano, E li riscosse di man del nemico.
11 E le acque copersero i lor nemici; E non ne scampò pure uno
12 Allora credettero alle sue parole; Cantarono la sua lode
13 Ma presto dimenticarono le sue opere; Non aspettarono il suo consiglio;
14 E si accessero di cupidigia nel deserto; E tentarono Iddio nella solitudine.
15 Ed egli diede loro ciò che chiedevano; Ma mandò la magrezza nelle lor persone.
16 Oltre a ciò furono mossi d’invidia contro a Mosè, nel campo; E contro ad Aaronne, il Santo del Signore.
17 La terra si aperse, e tranghiottì Datan, E coperse il seguito di Abiram.
18 E il fuoco arse la lor raunanza; La fiamma divampò gli empi.
19 Fecero un vitello in Horeb, E adorarono una statua di getto;
20 E mutarono la lor gloria In una somiglianza di bue che mangia l’erba.
21 Dimenticarono Iddio, lor Salvatore, Il quale aveva fatte cose grandi in Egitto;
22 Cose maravigliose nel paese di Cam, Tremende al Mar rosso.
23 Onde egli disse di sterminarli; Se non che Mosè, suo eletto, si presentò alla rottura davanti a lui, Per istornar l’ira sua che non distruggesse.
24 Disdegnarono ancora il paese desiderabile; Non credettero alla sua parola.
25 E mormorarono ne’ lor tabernacoli; Non attesero alla voce del Signore.
26 Onde egli alzò loro la mano, Che li farebbe cader nel deserto;
27 E che farebbe cader la lor progenie fra le genti, E che li dispergerebbe per li paesi.
28 Oltre a ciò si congiunsero con Baal-peor, E mangiarono de’ sacrificii de’ morti;
29 E dispettarono Iddio co’ lor fatti, Onde la piaga si avventò a loro.
30 Ma Finees si fece avanti, e fece giudicio; E la piaga fu arrestata.
31 E ciò gli fu reputato per giustizia, Per ogni età, in perpetuo.
32 Provocarono ancora il Signore ad ira presso alla acque di Meriba, Ed avvenne del male a Mosè per loro.
33 Perciocchè inasprirono il suo spirito; Onde egli parlò disavvedutamente colle sue labbra
34 Essi non distrussero i popoli, Che il Signore aveva lor detto;
35 Anzi si mescolarono fra le genti, Ed impararono le loro opere;
36 E servirono a’ loro idoli, E quelli furono loro per laccio;
37 E sacrificarono i lor figluioli. E le lor figliuole a’ demoni;
38 E sparsero il sangue innocente, Il sangue de’ lor figliuoli e delle lor figliuole, I quali sacrificarono agl’idoli di Canaan; E il paese fu contaminato di sangue.
39 Ed essi si contaminarono per le loro opere, E fornicarono per li lor fatti.
40 Onde l’ira del Signore si accese contro al suo popolo, Ed egli abbominò la sua eredità;
41 E li diede in man delle genti; E quelli che li odiavano signoreggiarono sopra loro.
42 E i lor nemici li oppressarono; Ed essi furono abbassati sotto alla lor mano.
43 Egli li riscosse molte volte; Ma essi lo dispettarono co’ lor consigli, Onde furono abbattuti per la loro iniquità.
44 E pure egli ha riguardato, quando sono stati in distretta; Quando ha udito il lor grido;
45 E si è ricordato inverso loro del suo patto, E si è pentito, secondo la grandezza delle sue benignità.
46 Ed ha renduti loro pietosi Tutti quelli che li avevano menati in cattività.
47 Salvaci, o Signore Iddio nostro, E raccoglici d’infra le genti; Acciocchè celebriamo il Nome della tua santità, E ci gloriamo nella tua lode.
48 Benedetto sia il Signore Iddio d’Israele di secolo in secolo. Or dica tutto il popolo: Amen. Alleluia
1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?
3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.
4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,
5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!
6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.
7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.
8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,
9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,
10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,
11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.
12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.
13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;
14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.
15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.
16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.
17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,
18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.
19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,
20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}
21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,
22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.
23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.
24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,
25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.
26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen
27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.
28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}
29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.
30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;
31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.
32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;
33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}
34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,
35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,
36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,
37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}
38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.
39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.
40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.
41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,
42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.
43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.
44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.
45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,
46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!
48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!