1 Salmo di Davide, dato al capo de’ Musici, sopra Aielet-hassahar DIO mio, Dio mio, perchè mi hai lasciato? Perchè stai lontano dalla mia salute, e dalle parole del mio ruggire?

2 O Dio mio, io grido di giorno, e tu non rispondi; Di notte ancora, e non ho posa alcuna.

3 E pur tu sei il Santo, Il Permanente, le lodi d’Israele.

4 I nostri padri si son confidati in te; Si son confidati in te, e tu li hai liberati.

5 Gridarono a te, e furon liberati; In te si confidarono, e non furon confusi.

6 Ma io sono un verme, e non un uomo; Il vituperio degli uomini, e lo sprezzato fra il popolo.

7 Chiunque mi vede, si beffa di me, Mi stende il labbro, e scuote il capo;

8 Dicendo: Egli si rimette nel Signore; liberilo dunque; Riscuotalo, poichè egli lo gradisce.

9 Certo, tu sei quel che mi hai tratto fuor del seno; Tu mi hai affidato da che io era alle mammelle di mia madre.

10 Io fui gettato sopra te dalla matrice; Tu sei il mio Dio fin dal seno di mia madre

11 Non allontanarti da me; perciocchè l’angoscia è vicina, E non vi è alcuno che mi aiuti.

12 Grandi tori mi hanno circondato; Possenti tori di Basan mi hanno intorniato;

13 Hanno aperta la lor gola contro a me, Come un leone rapace e ruggente.

14 Io mi scolo come acqua, E tutte le mie ossa si scommettono; Il mio cuore è come cera, E si strugge nel mezzo delle mie interiora.

15 Il mio vigore è asciutto come un testo, E la mia lingua è attaccata alla mia gola; Tu mi hai posto nella polvere della morte.

16 Perciocchè cani mi hanno circondato; Uno stuolo di maligni mi ha intorniato; Essi mi hanno forate le mani ed i piedi.

17 Io posso contar tutte le mie ossa; Essi mi riguardano, e mi considerano.

18 Si spartiscono fra loro i miei vestimenti, E tranno la sorte sopra la mia vesta.

19 Tu dunque, Signore, non allontanarti; Tu che sei la mia forza, affrettati a soccorrermi.

20 Riscuoti l’anima mia dalla spada, L’unica mia dalla branca del cane.

21 Salvami dalla gola del leone, Ed esaudiscimi, liberandomi dalle corna de’ liocorni

22 Io racconterò il tuo Nome a’ miei fratelli; Io ti loderò in mezzo della raunanza.

23 Voi che temete il Signore, lodatelo; Glorificatelo voi, tutta la progenie di Giacobbe; E voi tutta la generazione d’Israele, abbiate timor di lui.

24 Perciocchè egli non ha sprezzata, nè disdegnata l’afflizione dell’afflitto; E non ha nascosta la sua faccia da lui; E quando ha gridato a lui, l’ha esaudito.

25 Da te io ho l’argomento della mia lode in grande raunanza; Io adempirò i miei voti in presenza di quelli che ti temono.

26 I mansueti mangeranno, e saranno saziati; Que’ che cercano il Signore lo loderanno; Il vostro cuore viverà in perpetuo.

27 Tutte le estremità della terra ne avranno memoria, E si convertiranno al Signore; E tutte le nazioni delle genti adoreranno nel suo cospetto.

28 Perciocchè al Signore appartiene il regno; Ed egli è quel che signoreggia sopra le genti.

29 Tutti i grassi della terra mangeranno ed adoreranno; Parimente tutti quelli che scendono nella polvere, E che non possono mantenersi in vita, s’inchineranno davanti a lui.

30 La lor posterità gli servirà; Ella sarà annoverata per generazione al Signore.

31 Essi verranno, ed annunzieranno la sua giustizia; Ed alla gente che ha da nascere ciò ch’egli avrà operato

1 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}

2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.

3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.

4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.

5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.

6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.

7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.

8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:

9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.

10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.

11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.

12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.

13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.

14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.

15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.

16 Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.

17 For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.

18 Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.

19 De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.

20 Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!

21 Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.}

22 Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!

23 Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.

24 I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!

25 For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.

26 Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.

27 De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!

28 Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.

29 For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.

30 Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.

31 Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

32 De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.