1 Salmo di canto di Davide, sopra la dedicazione della sua casa SIGNORE, io ti esalterò; perciocchè tu mi hai tratto ad alto, E non hai rallegrati di me i miei nemici.

2 Signore Iddio mio, Io ho gridato a te, e tu mi hai sanato.

3 Signore, tu hai fatta salir l’anima mia fuor del sepolcro; Tu mi hai salvata la vita, acciocchè io non iscendessi nella fossa.

4 Salmeggiate al Signore voi suoi santi; E celebrate la memoria della sua santità.

5 Perciocchè l’ira sua dura solo un momento; Ma la sua benevolenza dura tutta una vita; La sera appo noi alberga il pianto, Ma la mattina vi è giubilo

6 Quant’è a me, nella mia quiete, io diceva: Io non sarò giammai smosso.

7 Signore, tu avevi, per lo tuo favore, stanziata la fortezza nel mio monte; Ma tosto che tu hai nascosta la tua faccia, io sono stato smarrito.

8 Io ho gridato a te, Signore, Ed ho supplicato al Signore,

9 Dicendo: Che utilità avrai nel mio sangue, Se io scendo nella fossa? La polvere ti celebrerà ella? Predicherà ella la tua verità?

10 Ascolta, Signore, ed abbi pietà di me; Signore, siimi in aiuto.

11 Tu hai mutato il mio duolo in festa; Tu hai sciolto il mio cilicio, e mi hai cinto di allegrezza;

12 Acciocchè la mia gloria ti salmeggi, e non si taccia. Signore Iddio mio, io ti celebrerò in eterno

1 En salme, en sang ved husets innvielse, av David.

2 Jeg vil ophøie dig, Herre, for du har dradd mig op og ikke latt mine fiender glede sig over mig.

3 Herre min Gud! jeg ropte til dig, og du helbredet mig.

4 Herre! du har ført min sjel op av dødsriket, du har kalt mig til live fra dem som farer ned i graven.

5 Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!

6 For et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde; om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.

7 Men jeg sa i min trygghet: Jeg skal ikke rokkes evindelig.

8 Herre! ved din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell; du skjulte ditt åsyn, da blev jeg forferdet.

9 Til dig, Herre, ropte jeg, og til Herren bad jeg ydmykelig:

10 Hvad vinning er der i mitt blod, i at jeg farer ned i graven? Mon støvet vil prise dig, vil det forkynne din trofasthet?

11 Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper!

12 Du omskiftet min klage til dans for mig, du løste mine sørgeklær av mig og omgjordet mig med glede,

13 forat min ære skal lovsynge dig og ikke tie. Herre min Gud! jeg vil prise dig evindelig.