1 Salmo di Davide, servitore del Signore dato al capo de’ Musici IL misfatto dell’empio mi dice dentro al cuore, Ch’egli non ha timore alcuno di Dio davanti agli occhi.

2 Perciocchè egli si lusinga appo sè stesso, Per venire a capo della sua iniquità, che è pur da odiare.

3 Le parole della sua bocca sono iniquità e frode; Egli non ha più intelletto da far bene.

4 Egli divisa iniquità sopra il suo letto; Egli si ferma nella via che non è buona, Egli non abborre il male

5 O Signore, la tua benignità arriva infino al cielo, E la tua verità infino alle nuvole.

6 La tua giustizia è simile a monti altissimi; I tuoi giudicii sono un grande abisso. O Signore, tu conservi uomini e bestie.

7 O Dio, quanto preziosa è la tua benignità! Perciò i figliuoli degli uomini si riducono sotto l’ombra delle tue ale;

8 Son saziati del grasso della tua Casa; Tu li abbeveri del torrente delle tue delizie.

9 Perciocchè appo te è la fonte della vita; E per la tua luce noi veggiamo la luce.

10 Stendi la tua benignità inverso quelli che ti conoscono, E la tua giustizia inverso quelli che son diritti di cuore.

11 Non vengami addosso il piè del superbo; E la mano degli empi non mi smuova.

12 Ecco là, gli operatori d’iniquità son caduti; Sono stati sospinti, e non son potuti risorgere

1 Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David.

2 Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste*. Det er ikke gudsfrykt for hans øine. / {* d.e. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje.}

3 For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham*. / {* d.e. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor.}

4 Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt.

5 Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke.

6 Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene.

7 Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre!

8 Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.

9 De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.

10 For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

11 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet.

12 La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort!

13 Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.