Salmos 78 - Bíblia Online

Maschil di Asaf. ASCOLTA, o popol mio, la mia dottrina; Porgete gli orecchi alle parole della mia bocca. 
Io aprirò la mia bocca in sentenza; Io sgorgherò detti notevoli di cose antiche; 
Le quali noi abbiamo udite, e sappiamo, E le quali i nostri padri ci han raccontate. 
Noi non le celeremo a’ lor figliuoli, alla generazione a venire; Noi racconteremo le lodi del Signore, E la sua forza, e le sue maraviglie ch’egli ha fatte. 
Egli ha fermata la testimonianza in Giacobbe, Ed ha posta la Legge in Israele; Le quali egli comandò a’ nostri padri di fare assapere a’ lor figliuoli; 
Acciocchè la generazione a venire, i figliuoli che nascerebbero, le sapessero, E si mettessero a narrarle a’ lor figliuoli; 
E ponessero in Dio la loro speranza, E non dimenticassero le opere di Dio. Ed osservassero i suoi comandamenti; 
E non fossero come i lor padri, Generazione ritrosa e ribella; Generazione che non dirizzò il cuor suo, Il cui spirito non fu leale inverso Dio 
I figliuoli di Efraim, gente di guerra, buoni arcieri, Voltarono le spalle al dì della battaglia. 
Non avevano osservato il patto di Dio, Ed avevano ricusato di camminar nella sua Legge; 
Ed avevano dimenticate le sue opere, E le maraviglie ch’egli aveva lor fatte vedere. 
Egli aveva fatti miracoli in presenza de’ padri loro, Nel paese di Egitto, nel territorio di Soan. 
Egli aveva fesso il mare, e li aveva fatti passare per mezzo; Ed aveva fermate le acque come un mucchio. 
E li aveva condotti di giorno colla nuvola, E tutta notte colla luce del fuoco. 
Egli aveva schiantate le rupi nel deserto, E li aveva copiosamente abbeverati, come di gorghi; 
Ed aveva fatto uscir de’ ruscelli della roccia, E colare acque, a guisa di fiumi. 
Ma essi continuarono a peccar contro a lui, Provocando l’Altissimo a sdegno nel deserto; 
E tentarono Iddio nel cuor loro, Chiedendo vivanda a lor voglia; 
E parlarono contro a Dio, E dissero: Potrebbe Iddio Metterci tavola nel deserto? 
Ecco, egli percosse la roccia, e ne colarono acque, E ne traboccarono torrenti; Potrebbe egli eziandio dar del pane, O apparecchiar della carne al suo popolo? 
Perciò, il Signore, avendoli uditi, si adirò fieramente; Ed un fuoco si accese contro a Giacobbe, Ed anche l’ira gli montò contro ad Israele; 
Perciocchè non avevano creduto in Dio, E non si erano confidati nella sua salvazione; 
E pure egli aveva comandato alle nuvole di sopra, Ed aveva aperte le porte del cielo; 
Ed aveva fatta piovere sopra loro la manna da mangiare, Ed aveva loro dato del frumento del cielo. 
L’uomo mangiò del pane degli Angeli; Egli mandò loro della vivanda a sazietà. 
Egli fece levar nel cielo il vento orientale, E per la sua forza addusse l’Austro; 
E fece piover sopra loro della carne, a guisa di polvere; Ed uccelli, a guisa della rena del mare. 
E li fece cadere in mezzo al lor campo, D’intorno a’ lor padiglioni. 
Ed essi mangiarono, e furono grandemente satollati; E Iddio fece lor venire ciò che desideravano. 
Essi non si erano ancora stolti dalla lor cupidigia; Avevano ancora il cibo loro nella bocca, 
Quando l’ira montò a Dio contro a loro, Ed uccise i più grassi di loro, Ed abbattè la scelta d’Israele. 
Con tutto ciò peccarono ancora, E non credettero alle sue maraviglie. 
Laonde egli consumò i lor giorni in vanità, E gli anni loro in ispaventi. 
Quando egli li uccideva, essi lo richiedevano, E ricercavano di nuovo Iddio. 
E si ricordavano che Iddio era la lor Rocca, E che l’Iddio altissimo era il lor Redentore. 
Ma lo lusingavano colla lor bocca, E gli mentivano colla lor lingua; 
E il cuor loro non era diritto inverso lui, E non erano leali nel suo patto. 
E pure egli, che è pietoso, purgò la loro iniquità, e non li distrusse; E più e più volte racquetò l’ira sua, e non commosse tutto il suo cruccio; 
E si ricordò ch’erano carne; Un fiato che passa, e non ritorna 
Quante volte lo provocarono essi a sdegno nel deserto, E lo contristarono nella solitudine! 
E tornarono a tentare Iddio, E limitarono il Santo d’Israele. 
Essi non si erano ricordati della sua mano, Nè del giorno nel quale li aveva riscossi dal nemico. 
Come egli aveva eseguiti i suoi segni in Egitto, E i suoi miracoli nel territorio di Soan. 
Ed aveva cangiati i fiumi, e i rivi degli Egizi in sangue, Talchè essi non ne potevano bere. 
Ed aveva mandata contro a loro una mischia d’insetti che li mangiarono; E rane, che li distrussero. 
Ed aveva dati i lor frutti a’ bruchi, E le lor fatiche alle locuste. 
Ed aveva guastate le lor vigne colla gragnuola, E i lor sicomori colla tempesta. 
Ed aveva dati alla grandine i lor bestiami, E le lor gregge a’ folgori. 
Ed aveva mandato sopra loro l’ardore della sua ira, Indegnazione, cruccio e distretta; Una mandata d’angeli maligni. 
Ed aveva appianato il sentiero alla sua ira, E non aveva scampata l’anima loro dalla morte, Ed aveva dato il lor bestiame alla mortalità. 
Ed aveva percossi tutti i primogeniti in Egitto, E le primizie della forza ne’ tabernacoli di Cam. 
E ne aveva fatto partire il suo popolo, a guisa di pecore; E l’aveva condotto per lo deserto, come una mandra. 
E l’aveva guidato sicuramente, senza spavento; E il mare aveva coperti i lor nemici. 
Ed egli li aveva introdotti nella contrada della sua santità, Nel monte che la sua destra ha conquistato. 
Ed aveva scacciate le nazioni d’innanzi a loro, E le aveva fatte loro scadere in sorte di eredità, Ed aveva stanziate le tribù d’Israele nelle loro stanze. 
Ed avevano tentato, e provocato a sdegno l’Iddio altissimo, E non avevano osservate le sue testimonianze. 
Anzi si erano tratti indietro, E si erano portati dislealmente, Come i lor padri; E si erano rivolti come un arco fallace; 
E l’avevano provocato ad ira co’ loro alti luoghi, E commosso a gelosia colle loro sculture. 
Iddio aveva udite queste cose, e se n’era gravemente adirato, Ed aveva grandemente disdegnato Israele. 
Ed aveva abbandonato il tabernacolo di Silo; Il padiglione ch’egli aveva piantato per sua stanza fra gli uomini. 
Ed aveva abbandonata la sua forza, ad esser menata in cattività, E la sua gloria in man del nemico. 
Ed aveva dato il suo popolo alla spada, E si era gravemente adirato contro alla sua eredità. 
Il fuoco aveva consumati i suoi giovani; E le sue vergini non erano state lodate. 
I suoi sacerdoti erano caduti per la spada; E le sue vedove non avevano pianto. 
Poi il Signore si risvegliò, Come uno che fosse stato addormentato; Come un uomo prode, che dà gridi dopo il vino. 
E percosse i suoi nemici da tergo, E mise loro addosso un eterno vituperio. 
Ed avendo riprovato il tabernacolo di Giuseppe, E non avendo eletta la tribù di Efraim; 
Egli elesse la tribù di Giuda; Il monte di Sion, il quale egli ama. 
Ed edificò il suo santuario, a guisa di palazzi eccelsi; Come la terra ch’egli ha fondata in perpetuo. 
Ed elesse Davide, suo servitore, E lo prese dalle mandre delle pecore. 
Di dietro alle bestie allattanti Egli lo condusse a pascer Giacobbe, suo popolo; Ed Israele sua eredità. 
Ed egli li pasturò, secondo l’integrità del suo cuore; E li guidò, secondo il gran senno delle sue mani 

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! 
Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. 
Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, 
det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. 
Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, 
forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn 
og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud 
og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. 
Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag. 
De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, 
og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. 
For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.} 
Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. 
Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. 
Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. 
Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. 
Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. 
Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. 
Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? 
Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? 
Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, 
fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 
Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. 
Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. 
Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} 
Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. 
Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, 
og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. 
Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. 
De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, 
da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. 
Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. 
Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. 
Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud 
og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. 
Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. 
Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. 
Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. 
Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. 
Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! 
Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. 
De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, 
han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. 
Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. 
Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. 
Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.} 
Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. 
Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. 
Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. 
Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. 
Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. 
Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. 
Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. 
Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. 
Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. 
Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. 
De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. 
Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. 
Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. 
Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. 
Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. 
Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. 
Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. 
Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.} 
Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. 
Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. 
Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme, 
men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. 
Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. 
Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; 
fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. 
Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd. 

Salmos 79

Veja também

Como lidar com o medo, segundo a Bíblia: Encontre força e paz

O papel da paciência nos relacionamentos, segundo a Bíblia