1 Na, naku ake, na Paora, tenei tohe ki a koutou na te tikanga mahaki me te ngakau ngawari o te Karaiti, he mea iti nei ahau i ahau i kona i roto i a koutou, i tawhiti nei ia e maia ana ki a koutou:
2 Ae ra, e tohe ana ahau ki a koutou, kia kaua ahau ina tae atu e maro ki te whakaputa i te maia, pera me taku e mea nei kia maia ki etahi, e whakaaro nei ki a matou, ano ko ta matou whakahere no te kikokiko.
3 No te mea ahakoa haereere matou i roto i te kikokiko, ehara i te kikokiko ta matou whawhai;
4 Ehara hoki nga rakau o ta matou pakanga i te mea no te kikokiko, engari he kaha i roto i te Atua hei whakahoro i nga pa kaha:
5 Horo ana i a matou nga whakaaroaronga me nga mea ikeike katoa e whakakake ana kite matauranga ki te Atua, a riro parau mai ana nga whakaaro katoa, ka meinga kia ngohengohe ki a te Karaiti;
6 Me te noho rite ano ki te whakapa riri mo nga mahi tutu katoa, ina tino ngohengohe rawa koutou.
7 E titiro ana koutou ki nga mea kei mua i to koutou mata. Ki te u te whakaaro o tetahi no te Karaiti ia, me mahara ia ki tenei mea ano hoki, no te Karaiti ia, pena ano hoki matou.
8 Ahakoa hoki ahua rahi ake taku whakamanamana mo nga tikanga i a matou nei, na te Ariki nei i homai hei hanga ake i a koutou, ehara i te mea hei tuku i a koutou ki raro, e kore ahau e meinga kia whakama:
9 Kia kaua ahau e meatia e whakawehi ana i a koutou ki aku pukapuka.
10 Ko ana pukapuka hoki, e ai ki ta ratou, he taimaha, he kaha; ko tona tinana ia i a ia i konei he ngoikore, ko tana korero he korekore noa iho.
11 Kia mahara taua tu tangata ki tenei, na ko to matou ahua i nga kupu o nga pukapuka i a matou e ngaro mai nei, koia ano to matou rite ki nga mahi me i kona matou.
12 E kore hoki matou e maia ki te whakauru atu, ki te whakariterite ranei i a matou ki etahi e whakapai nei ki a ratou ano: i a ratou ia e mehua nei i a ratou ki a ratou ano, e whakariterite nei i a ratou ki a ratou ano, kahore o ratou matauranga.
13 E kore hoki matou e whakamanamana ki tua atu i to matou mehua, engari ka rite ki te mehua o te wahanga i whakaritea mai e te Atua ma matou, e tae atu ai ki a koutou rawa.
14 Kahore hoki a matou totoro noa atu, e kiia ai kahore he taenga atu mo matou ki a koutou: i tae atu na hoki matou ki a koutou rawa na i runga i te rongopai o te Karaiti:
15 E kore hoki matou e whakamanamana ki ko atu i to matou mehua, ara, ki nga mahi a etahi atu; engari e u ana to matou whakaaro, ka tupu haere to koutou whakapono, ka ai koutou hei whakanui i a matou, e tino rite rawa ai ki to matou ruri;
16 Kia kauwhautia ai te rongopai ki nga wahi i ko atu i a koutou, kia kaua hoki e whakamanamana i runga i to te tangata ke ruri ki nga mea e noho tata ana ki to matou ringa.
17 Ki te whakamanamana ia tetahi, me whakamanamana ia ki te Ariki.
18 He teka hoki ko te tangata e whakapai ana ki a ia ano ka tikangatia, engari ko ta te Ariki e whakapai ai.
1 Men jeg, Paulus, formaner eder ved Kristi saktmodighet og mildhet, jeg som for eders øine er ydmyk iblandt eder, men fraværende er djerv mot eder;
2 men jeg ber om at når jeg nu kommer, må jeg slippe for å være djerv med den frimodighet hvormed jeg akter å gå dristig frem mot somme folk som akter oss for slike som vandrer på kjødelig vis.
3 For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis;
4 for våre stridsvåben er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker,
5 idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høide som reiser sig mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus,
6 og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.
7 I ser bare på det utvortes! Om nogen er viss med sig selv at han hører Kristus til, han dømme atter hos sig selv at likesom han hører Kristus til, således og vi.
8 For om jeg enn vil rose mig noget mere av vår makt, som Herren har gitt oss til å opbygge eder og ikke til å nedbryte, så vil jeg ikke bli til skamme,
9 forat jeg ikke skal synes likesom å ville skremme eder med mine brev.
10 For brevene, sier de, er myndige og djerve; men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.
11 Den som taler så, han må tenke sig det at slik som vi fraværende er i ord i våre brev, slik er vi og nærværende i gjerning.
12 For vi tør ikke regne oss iblandt eller ligne oss med visse folk som gir sig selv skussmål; men når disse måler sig med sig selv og ligner sig med sig selv, så mangler de forstand;
13 vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men efter målet av det område Gud har tildelt oss som mål: at vi skulde nå frem like til eder.
14 For vi strekker oss ikke ut over vårt mål, som om vi ikke var nådd frem til eder - vi er jo kommet like til eder med Kristi evangelium -
15 idet vi ikke roser oss over all måte, av andres arbeide, men har det håp at eders tro vil vokse, og vi således bli overvettes store iblandt eder efter vårt mål,
16 så vi kan føre evangeliet frem til de land som ligger på hin side av eder, og ikke innenfor andres område rose oss av det som alt er virket.
17 Men den som roser sig, rose sig i Herren!
18 for ikke den som gir sig selv skussmål, holder prøve, men den som Herren gir skussmål.