1 Na, e oku teina tapu, e te hunga kua uru nei ki ta te rangi karanga, whakaaroa a Ihu Karaiti, te Apotoro, te Tohunga nui o te tikanga kua whakaaetia nei e tatou;

2 I pono nei ki tona kaiwhakarite mai, i pera ano me Mohi i tona whare katoa.

3 I tika hoki kia nui ake te kororia mo tenei tangata i to Mohi, no te mea nui ake i to te whare te honore o te kaihanga.

4 He mea hanga hoki na tetahi nga whare katoa; ko te Atua ia te kaihanga o nga mea katoa.

5 A i pono ano a Mohi i roto i tona whare katoa, i pera me te pononga, hei whakaatu mo nga mea ka korerotia i muri;

6 Ko te Karaiti ia i rite ki te tama i tona whare ano; ko tona whare tonu hoki tatou, ki te u to tatou maia me te whakamanamana ki te mea e tumanakohia atu nei, a taea noatia te mutunga.

7 Na, kia rite ki ta te Wairua Tapu i mea ai, Ki te rongo koutou ki tona reo aianei,

8 Kaua e whakapakeketia o koutou ngakau, kei pera me o te whakatoinga, i te ra o te whakamatautauranga i te koraha:

9 I ahau i whakamatautauria e o koutou matua, i ahau i ata mohiotia, e wha tekau nga tau i kite ai ratou i aku mahi.

10 Na, ka hoha ahau ki taua whakatupuranga, ka mea, Kotiti ke tonu o ratou ngakau; kahore ratou e mohio ki aku ara.

11 Na reira i riri ai ahau, i oati ai hoki, E kore ratou e tae ki toku okiokinga.

12 Kia tupato, e oku teina, kei noho te ngakau kino, whakaponokore i roto i tetahi o koutou; kei whakarerea te Atua ora;

13 Engari me whakahau koutou tetahi i tetahi i tenei ra, i tenei ra, i te mea e kiia ana ko tenei ra, kei whakapakeketia tetahi o koutou e te tinihanga o te hara.

14 Ka uru hoki tatou ki ta te Karaiti, ki te mea ka mau i a tatou te timatanga o te whakaaro pumau, taea noatia te mutunga;

15 I te mea hoki e korerotia ana, Ki te rongo koutou ki tona reo aianei, kaua e whakapakeketia o koutou ngakau, kei pera me o te whakatoinga.

16 Ko wai hoki i whakatoi i to ratou rongonga? he teka ianei ko te hunga katoa i haere mai i Ihipa, a Mohi i arahi ra?

17 I riri hoki ia ki a wai i nga tau e wha tekau? he teka ianei ki te hunga i hara, i hinga ra o ratou tinana ki te koraha?

18 I oati ano ia ki a wai, e kore ratou e tae ki tona okiokinga? he teka ianei ki te hunga kihai nei i whakapono?

19 Na ka kite nei tatou kihai ratou i ahei te tae atu i te kore o te whakapono.

1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.