1 Whakarongo ki te kupu kua korerotia nei e Ihowa ki a koutou, e te whare o Iharaira:

2 Ko te kupu tenei a Ihowa, Kaua e akona te ara o nga tauiwi, kaua ano e wehi i nga tohu o te rangi; e wehi ana hoki nga tauiwi i aua mea.

3 He mea teka noa hoki nga tikanga a nga iwi: e tapahia ana hoki e tetahi he rakau i roto i te ngahere, he mahi na nga ringa o te kaimahi, ki te titaha.

4 Kei te whakapaipai i taua mea ki te hiriwa, ki te koura, whakamau rawa ki nga titi, ki nga hama, te taea te whakakorikori.

5 He rite aua mea ki te nikau, i ata mahia, kahore ia he kupu; me amo, he kore no ratou e haere. Kaua e wehi i a ratou, no te mea e kore e taea e ratou te kino, kahore hoki e ahei i a ratou te mea i te pai.

6 Kahore rawa he rite mou, e Ihowa; he nui koe, he nui ano tou ingoa i runga i te kaha.

7 Ko wai e kore e wehi i a koe, e te Kingi o nga iwi? he tika hoki tena ki a koe; no te mea i roto i nga tangata whakaaro nui katoa o nga iwi, i roto i o ratou kingitanga katoa, kahore he rite mou.

8 Huihuia ratou, he poauau rawa, he wairangi: ko ta nga whakapakoko e whakaako ai, he rakau tonu ia.

9 E maua mai ana he hiriwa paraharaha i Tarahihi, he koura i Upata, he mahi na te kaimahi, na nga ringa ano o te kaiwhakarewa koura: he puru, he papura o ratou kakahu; he mea mahi katoa na te hunga tohunga.

10 Ko Ihowa ia te Atua pono, ko ia te Atua ora, he kingi pumau tonu; ka riri ia, ka wiri te whenua, e kore ano nga iwi e kaha ake ina aritarita ia.

11 Kia penei ta koutou ki atu ki a ratou, Ko nga atua kihai nei i hanga i te rangi, i te whenua, ka ngaro i runga i te whenua, i raro atu ano hoki nga rangi.

12 Nana i hanga te whenua, na tona kaha hoki; ko te ao he mea whakapumau na ona whakaaro nui; ko nga rangi he mea hora na tona matauranga.

13 Ka puaki tona reo, he haruru wai kei nga rangi, e meinga ana e ia nga kohu kia pupu ake i nga pito o te whenua; e hanga ana e ia nga uira mo te ua, e whakaputaina mai ana te hau i roto i ona whare taonga.

14 Poauau kau nga tangata katoa, a kahore he mohio: ko nga kaiwhakarewa koura katoa whakama iho i te whakapakoko: he mea teka hoki tana i whakarewa ai, kahore hoki he wairua i roto.

15 He horihori kau ratou, he mahi pohehe; i te wa e pa ai ia ki a ratou ka ngaro.

16 Kahore e rite ki era te wahi i a Hakopa; ko ia hoki te kaiwhakaahua o nga mea katoa; ko Iharaira hoki te iwi o tona kainga tupu, ko Ihowa o nga mano tona ingoa.

17 Kohikohia au mea i te whenua, e koe e noho na i te pa e whakapaea ana.

18 Ko te kupu hoki tenei a Ihowa, Tenei ahau te piupiu atu nei i nga tangata o te whenua i tenei wa, te whakatupu kino nei hoki i a ratou, kia kitea ai e ratou.

19 Aue, te mate i ahau, mamae rawa toku marutanga: otiia kua mea nei ahau, He pono noku tenei mate, me whakamanawanui.

20 Kua pahuatia toku teneti, ko aku aho motumotu katoa: kua rito atu aku tamariki i toku taha, kua kore: kahore ake he tangata hei whakamaro i toku teneti, hei whakaara i oku kakahu arai.

21 Kua poauau nei hoki nga hepara; kihai a Ihowa i rapua e ratou; na reira i kore ai e tika ta ratou, ka marara hoki a ratou kahui katoa.

22 Nana, te haere mai nei te reo o nga korero, nui atu te whakaohooho, no te whenua ki te raki, hei mea i nga pa o Hura hei ururua, hei nohoanga mo nga kirehe mohoao.

23 E mohio ana ano ahau, e Ihowa, kahore o te tangata ara i a ia ake ano: kahore hoki i te tangata e haereere nei mana e whakatikatika ona hikoinga.

24 Pakia ahau, e Ihowa, me te whakariterite ano ia; kauaka ina riri koe, kei kahore ahau i a koe.

25 Ringihia atu tou riri ki nga tauiwi kahore nei e matau ki a koe, ki nga hapu kahore nei e karanga ki tou ingoa; kua pau hoki a Hakopa i a ratou, ae ra, pau rawa, moti rawa, ko tona mohoanga hoki whakaururuatia ana e ratou.

1 Hør det ord Herren har talt til eder, Israels hus!

2 Så sier Herren: Venn eder ikke til hedningenes vei, og reddes ikke for himmelens tegn, fordi hedningene reddes for dem!

3 For folkenes skikker er tomhet. De feller et tre i skogen, og treskjæreren lager det til med øksen;

4 med sølv og gull pryder de det; med spiker og hammer fester de det, så det ikke skal falle.

5 Som en dreiet søile er de ting som blir laget, og de kan ikke tale; bæres må de; for de kan ikke gå! Frykt ikke for dem! For de kan ikke gjøre ondt, og å gjøre godt står heller ikke i deres makt.

6 Det er ingen som du, Herre! Stor er du, og stort er ditt navn ved ditt velde.

7 Hvem skulde ikke frykte dig, du folkenes konge! Dig tilkommer det; for blandt alle folkenes vismenn og i alle deres riker er det ingen som du.

8 Men alle sammen er de ufornuftige, de er dårer. En tom lære! Tre er det*, / {* avgudsbilledet.}

9 uthamret sølv innført fra Tarsis og gull fra Ufas, et verk av treskjærerens og av gullsmedens hender; blått og rødt purpur er deres klædning, et verk av kunstforstandige menn er de alle sammen.

10 Men Herren er Gud i sannhet, han er en levende Gud og en evig konge; for hans vrede bever jorden, og hedningefolkene kan ikke utholde hans harme.

11 Således skal I si til dem*: De guder som ikke har gjort himmelen og jorden, de skal bli borte fra jorden og ikke finnes under himmelen. / {* hedningefolkene.}

12 Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.

13 Ved sin torden lar han vannene i himmelen bruse, han lar dunster stige op fra jordens ende, sender lyn med regn og fører vind ut av sine forrådskammer.

14 Hvert menneske blir ufornuftig, uten forstand, hver gullsmed har skam av det utskårne billede; for hans støpte billeder er løgn, og det er ingen ånd i dem.

15 De er tomhet, et verk som vekker spott; på sin hjemsøkelses tid skal de gå til grunne.

16 Ikke er han som er Jakobs del*, lik dem; for han er den som har skapt alle ting, og Israel er den ætt som er hans arv; Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. / {* d.e. Herren; 5MO 4, 19. 20; 32, 9. SLM 16, 5; 119, 57.}

17 Sank ditt gods sammen fra landet, du* som bor i kringsatte byer! / {* d.e. du folk.}

18 For så sier Herren: Se, jeg vil slynge landets innbyggere bort denne gang, og jeg vil trenge dem så de skal kjenne det.

19 Ve mig for et slag jeg har fått! Mitt sår er ulægelig! Men jeg sier: Ja, dette er en plage, og jeg må bære den.

20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er slitt av; mine barn har gått bort fra mig og er ikke mere; det er ingen som slår op mitt telt mere eller henger op mine tepper.

21 For hyrdene var uforstandige og søkte ikke Herren; derfor fór de ikke vist frem, og hele deres hjord blev adspredt.

22 Det lyder et budskap! Se, det kommer, og stort bulder fra landet i nord, og Judas byer skal gjøres til en ørken, til en bolig for sjakaler.

23 Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.

24 Tukt mig, Herre, men med måte, ikke i din vrede, forat du ikke skal gjøre mig liten og arm!

25 Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de ætter som ikke påkaller ditt navn! For de har fortært Jakob, fortært ham og gjort ende på ham, og hans bolig har de lagt øde.