1 I taua wa, e ai ta Ihowa, ka whakaputaina mai ki waho nga wheua o nga kingi o Hura, me nga whenua o ona rangatira, me nga whenua o nga tohunga, ma nga wheua o nga poropiti, me nga wheua o nga tangata o Hiruharama i roto i o ratou tanumanga:

2 A ka tohatohaina e ratou ki mua i te ra, i te marama, i te mano katoa o te rangi, i a ratou i aroha ai, i mahi ai, i whai ai, i rapu ai, i koropiko ai: e kore e kohikohia, e kore e tanumia; ka waiho hei whakawairakau ki te mata o te oneone.

3 A pai ake te mate i te ora ki ta nga morehu katoa, ki ta nga toenga o tenei hapu kino e toe ki nga wahi katoa e peia atu ai ratou e ahau, e ai ta Ihowa o nga mano.

4 Mea atu ano ki a ratou, Ko te kupu tenei a Ihowa, Ka hinga ranei, a kore ake e ara? ka tahuri atu ranei ia, a kore ake e tahuri mai?

5 He aha tenei iwi o Hiruharama i tahuri ke ai, a mau tonu iho te tahuri ke? e hopukia atu ana e ratou te tinihanga, kahore e pai ki te hoki mai.

6 I whakarongo ahau, i rongo ano, kihai i tika a ratou korero; kihai tetahi i ripeneta ki tona kino, kihai i mea, He aha taku i mea ai? anga ana te katoa ki tana oma, ki tana oma, pera ana me te hoiho e kokiri atu ana ki te tatauranga.

7 Ae ra, ko te taka i te rangi, e mohio ana ki nga wa i whakaritea mona, ko te kukupa ano, ko te kareni, me te warou, mahara tonu ratou ki te wa e haere mai ai ratou; ko taku iwi ia, kahore e mohio ki ta Ihowa i whakarite ai.

8 He pehea ta koutou e ki, He hunga whakaaro nui tatou, kei a tatou te ture a Ihowa? Nana, he horihori te mahi a te pene horihori a nga kaituhituhi.

9 Ko te hunga whakaaro nui, whakama ana ratou, wehi noa iho ratou, hopukia iho; nana, kua paopao nei ratou ki te kupu a Ihowa, a he pehea te whakaaro nui i roto i a ratou?

10 Mo reira ka hoatu e ahau a ratou wahine ma te tangata ke, a ratou mara ki nga tangata mona te wahi; ko ratou katoa, i te iti ki te rahi, kei te apo mea ma ratou; ko te poropiti, ko te tohunga, ko ratou katoa, kei te mahi teka.

11 Kua rongoatia e ratou te pakaru o te tamahine a taku iwi, he mea panga noa iho, e mea ana, Ka mau te rongo, ka mau te rongo; i te mea kahore he maunga rongo.

12 I whakama ranei ratou i ta ratou mahinga i te mea whakarihariha? Hore rawa o ratou whakama; kahore hoki ratou i mohio ki te numinumi: mo reira ka hinga ratou i roto i te hunga e hinga ana; i te wa e whiua ai ratou, ka tutuki o ratou waewae, e ai ta Ihowa.

13 Ka moti rawa ratou i ahau, e ai ta Ihowa: kahore he karepe mo te waina, kahore he piki mo te piki; ka memenge ano te rau; a ko nga mea i hoatu e ahau ki a ratou, ka pahemo atu.

14 He aha tatou i noho tonu ai? huihui, kia haere tatou ki nga pa kaha, ki reira whakamoroki kau ai: kua kore hoki i a Ihowa, i to tatou Atua he kupu ma tatou, whakainumia ana tatou e ia ki te wai kawa; no te mea kua hara tatou ki a Ihowa.

15 Tatari noa ki te rongo mau; heoi kahore he pai; ki te wa e ora ai nga mate, na ko te raruraru.

16 I rangona ki Rana te whengu o ona hoiho; ngateri ana te whenua katoa i te reo o ana mea kaha e hamama ana; kua haere mai hoki ratou, pau ake i a ratou te whenua me ona mea maha, te pa me nga tangata o roto.

17 Nana, ka ngarea atu e ahau he nakahi, he neke, e kore nei e whakawaia, ki a koutou; a ka ngau ratou i a koutou, e ai ta Ihowa.

18 Aue, te taea te whakamarie te pouri i ahau! e ngohe nei te ngakau i roto i ahau.

19 Nana, he reo tangi no te tamahine a taku iwi, i ahu mai i te whenua tawhiti! He teka ianei kei roto a Ihowa i Hiona? he teka ianei kei roto tona kingi i a ia? He aha ratou i whakapataritari ai i ahau ki a ratou whakapakoko, ki nga horihori rere ke?

20 Kua pahemo te kotinga, kua taka te raumati; ko tatou, kahore he whakaoranga mo tatou.

21 He mamae ki te tamahine a taku iwi i mamae ai ahau, mangu iho ahau, mau pu ahau i te miharo.

22 Kahore ianei he hinu whakaora i Kireara? Kahore ianei o reira rata? he aha ra te hoki mai ai te ora ki te tamahine a taku iwi?

1 På den tid, sier Herren, skal de ta Judas kongers ben og dets høvdingers ben og prestenes ben og profetenes ben og Jerusalems innbyggeres ben ut av deres graver.

2 Og de skal brede dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket og dyrket, som de fulgte og søkte og tilbad; de skal ikke samles og ikke begraves; til gjødsel utover jorden skal de bli.

3 Og de skal velge å dø fremfor å leve, alle de som blir igjen av denne onde ætt, på alle de steder som jeg driver dem bort til, sier Herren, hærskarenes Gud.

4 Og du skal si til dem: Så sier Herren: Faller nogen og står ikke op igjen? Eller går nogen bort og vender ikke tilbake igjen?

5 Hvorfor er folket her i Jerusalem falt fra med et evig frafall? De holder fast ved sin svik og vil ikke vende tilbake.

6 Jeg gav akt og hørte; det som ikke er rett, taler de; det er ingen som angrer sin ondskap og sier: Hvad har jeg gjort! Alle sammen har vendt sig bort i sitt løp lik en hest som styrter avsted i krigen.

7 Endog storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme; men mitt folk kjenner ikke Herrens lov.

8 Hvorledes kan I si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den.

9 De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet; hvor skulde de da ha visdom fra?

10 Derfor vil jeg gi deres hustruer til andre, deres marker til nye eiermenn; for både små og store søker alle sammen urettferdig vinning, både profeter og prester gjør alle sammen svik,

11 og de læger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.

12 De skal bli til skamme, for vederstyggelige ting har de gjort. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren.

13 Jeg vil rykke dem bort, sier Herren; det er ingen druer på vintreet og ingen fikener på fikentreet, og bladene er visne, og jeg sender mot dem folk som kommer over dem.

14 Hvorfor sitter vi stille? Samle eder og la oss gå inn i de faste byer og gå til grunne der! For Herren vår Gud vil la oss gå til grunne og gi oss beskt vann å drikke fordi vi har syndet mot Herren.

15 Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på lægedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

16 Fra Dan høres hans hesters fnysen, ved lyden av hans veldige gangeres vrinsken bever hele landet; og de kommer og fortærer landet og alt som i det er, byen og dem som bor i den.

17 For se, jeg sender ormer iblandt eder, basilisker som ingen besvergelse hjelper mot, og de skal bite eder, sier Herren.

18 Å måtte jeg få vederkvegelse i min sorg! Mitt hjerte er sykt i mig.

19 Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er dets konge ikke der? - Hvorfor har de vakt min harme med sine utskårne billeder, med fremmede lands falske guder?

20 Kornhøsten er forbi, frukthøsten er til ende, men vi er ikke frelst.

21 Over mitt folks sønderknuselse er jeg sønderknust; jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet mig.

22 Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen læge der? Hvorfor er det ikke lagt forbinding på mitt folks datter?